Da nordmenn myrdet fanger i Korgen 

29. oktober 1947 ble en 49 år gammel mann fra Drammen dømt til døden for å ha myrdet fire jugoslaviske krigsfanger i Korgen. Han var ikke den eneste nordmannen som drepte vergeløse fanger.

Drammenseren, som het Olaf Aleksander Gamborg Nilsen, var en av flere nordmenn som gjorde tjeneste i norske  SS Vaktbataljon under tysk ledelse.  Mange av disse nordmennene drepte forsvarsløse mennesker i krigsfangeleirene i Norge under 2. verdenskrig.

Før Olaf kom til Korgen-leiren i oktober 1942, hadde han tjenestegjort som fangevokter i en tilsvarende leir i Beisfjord  sør for Narvik. I Beisfjord var i ett tilfelle 300 fanger skutt, fordi tyskerne fryktet for at de var smittet av flekktyfus. Etter fire måneder i Beisfjord-leiren var bare 150 av de opprinnelige 900 fangene i live. Disse ble flyttet til leirene i Osen og Korgen.

Korgfjellet. Jugoslaviske krigsfanger på vegarbeid. Bilde fra boka Hemnes i krig 1940-45.

Ordren fra kommandant Karl Hesse i Korgen var å skyte uten skånsel hvis noen av fangene prøvde å rømme.

Det første drapet utførte hirdmannen Olaf Aleksander Gamborg Nilsen (født 1898) mens  han var vakt over et arbeidslag på vegarbeid. Plutselig løp en av fangene oppover en skrent. Gamborg Nilsen skjøt straks mot fangens hode, på under ti meters hold. Fangen døde momentant. «Fluktforsøk», rapporterte nordmannen, da tyske soldater kom strømmende til. Fjorten dagers tid etter dette er mannen fra Drammen satt til å vokte over noen fanger som hogger tømmer. Plutselig roper en av de tyske soldatene: «Da, da, Mensch!», og peker på en fange som er på veg bort fra arbeidsstedet. Drammenseren skyter på 15-20 meters hold. Fangen segner om, men er ikke død ennå. Han blir båret opp på skogsbilvegen like ved. Etter ordre fra en tysker skyter den norske vakten fangen i hodet og dreper ham. Noen uker seinere samme høst er Olaf igjen vakt på veganlegget. Han har gått litt unna arbeidsstedet for å gå på do. En eldre fange kommer løpende rett mot ham, men bråsnur da han får øye på vakten som sitter på huk i grøfta. Fra denne stillinga griper Olaf geværet og skyter mot den løpende fangen, og treffer ham i halsen. Samtidig skyter en tysk soldat med maskinpistol, og fangen blir drept etter at han er truffet av flere skudd i hodet.

Det fjerde offeret het Stephan Besselmann. Han var overløper, jugoslavisk statsborger av tysk eller bulgarsk herkomst, som kommandant Hesse hadde utnevnt til «kapo», brakkesjef. Den tidligere bokseren var stor og sterk og særdeles brutal mot medfangene sine. Han hadde drept elleve fanger i Korgen. Han pleide å stå på trappa til brakka og slå etter fangene med en stokk når de passerte. Han var så farlig at også  noen av de norske vaktene var redd ham. De ble enige om at de skulle drepe ham ved første anledning. Da Olaf blir satt på vakt sammen med Besselmann, skyter han ham ned bakfra på kloss hold, med ett skudd i korsryggen og ett gjennom hodet. Han rapporterte at Besselmann var skutt under flukt.

Flere norske drapsmenn

Beretninga om denne norske SS-vakten i Korgen er bare ei av flere liknende historier. Ved mange av fangeleirene var de norske vaktene vel så brutale og hensynsløse som de tyske. I Korgen var det ifølge vitneutsagn under rettsoppgjøret flere, eller rettere sagt mange norske leirvakter som drepte fanger, og noen norske skal også ha deltatt i massehenrettelser. De fleste av voldsmennene var enten tilknyttet NS’ paramilitære organisasjon Hirden eller den norske SS vaktbataljonen.

Sterke vitnemål under landsvikrettssakene styrket oppfatningen av at drap var utbredt blant de norske vaktene. Korgværinger som Gunvald Villmones, Arthur Brendmo, Ivar Buvik og Benoni Monsen,  og oppsynsmann Kristian Rugaas fra Velfjord, var blant dem som vitnet om dette og navnga flere av de norske volds- og drapsmennene i leirene i Korgen og Osen.

«Bare skyt!»

En dag korgengutten Jakob Fagereng (født 1928) kommer gående forbi leiren, på veg heim fra skolen, roper en norsk hirdmann til ham fra leiren: – Kom hit, så skal du få låne geværet mitt. Han  skal få lov til å skyte noen av de som er innenfor gjerdet, lokker mannen. Skolegutten blir sjølsagt forskrekket og løper heim.

Hvem var de?

Dommen mot Olaf Aleksander Gamborg Nilsen og diskusjonen omkring denne har vært omtalt offentlig mange ganger. I boka «Nådeløse Nordmenn – Hirden» har Eirik Veum viet flere sider til omtale av drap og mishandling utført av norske leirvakter i Korgen og Osen. Her finner vi også fullt navn på mange av gjerningsmennene. Ingen lokale hirdmedlemmer gjorde tjeneste som fangevoktere i Korgen og Osen.  Når det gjelder  andre dømte draps- og voldsmenn har jeg i det følgende  valgt å bruke fornavn og alder.

Den yngste av dem er 16 år gamle Harald fra Lørenskog. Ute på veganlegget skyter han en av fangene i hodet. Også 31-åringen Erik fra Agdenes blir drapsmann. På samme vis dreper 23 år gamle Leif fra Arendal dreper flere krigsfanger. 17-årige Harry  fra Nesodden stikker minst to fanger med bajonett, slik at de dør av skadene. Mange vitneprov fra rettssakene etter krigen fortalte også om nordmenn som deltok i mishandling og grov tortur av fanger.

Den før nevnte 16-årige Harald  blir omtalt som en av de  verste mishandlerne. Han sparker og slår fanger med en slik råskap at til og med andre norske vakter reagerer på det. 16-åringen deltar også i annen fysisk avstraffelse av fanger.

17-årige Harry fra Nesodden er også en ivrig torturist og plageånd for fangene. I ett tilfelle tvinger han en jugoslavisk unggutt til å spise ei levende mus. Den unge fangen dør seinere.

23-åringen fra Arendal regnes som spesielt aggressiv og farlig. Han slår fanger med en stokk og gjennomfører egne avstraffelser på fanger som han ikke syns arbeider nok.

Andre hirdmenn som mishandler fanger i Korgen-leiren er Anders fra Gran, Alf  fra Arendal, Ola  fra Orkdal, Magnus fra Bergen, Ernst  fra Kongsvinger med flere.

I Osen-leiren på sørsida av Korgfjellet er forholdene minst like ille. Også her ble det begått både drap og grov mishandling. I ett tilfelle voldtar en av de norske vaktene en psykisk utviklingshemmet kvinne i nabolaget. Etter krigen blir det funnet i alt 435 lik etter søk i og ved leirområdet i Osen.

Dødsdømt og benådet

I lagmannsretten etter krigen  ble Olaf Aleksander Gamborg Nilsen fra Drammen dømt til livsvarig straffarbeid for drapene på fire serbere i Korgen-leiren. Påtalemyndigheten har lagt ned påstand om dødsstraff, og  anket dommen. Høyesterett skjerpet da også dommen til dødsstraff, men i neste omgang ble drapsmannen benådet av regjeringa. Dommen ble omgjort til livsvarig straffarbeid, og Olaf ble løslatt 20. april 1956. Boka  «De dødsdømte» av Asbjørn Jaklin gir rettsoppgjøret grundig behandling. Forfatteren tar for seg sakene til alle de 25 nordmennene som ble henrettet under landssvikoppgjøret, og de som først ble dømt til døden, men senere ble benådet.

For og imot dødsstraff

Benådningen av drammenseren førte til store diskusjoner nasjonalt. Deler av pressen gikk generelt inn for dødsstraff og mot benådning av dødsdømte. Et opprop for dødsstraff var undertegnet av blant andre forfatterne  Sigrid Undset og Arnulf Øverland. Deres forfatterkollega Aksel Sandemose uttalte derimot: «En kunne ha forstått en massakre i mai 1945, en gjengjeldelse i uhemmet hat og hevnlyst. I 1947 er eksekusjonene bare bestialske. Dødsstraff er ingenting annet enn fysisk vold i groveste form. Den er et tilbakefall i mørke, til straffen som rå gjengjeldelse».

Stortinget diskuterte selve dommen mot drammenseren, og debatterte samtidig dødsstraff på prinsipielt grunnlag. I forbindelse med landssvikoppgjøret var nemlig dødsstraff gjeninnført i norsk lovgivning, etter å ha vært forkastet helt siden 1800-tallet.

Av et betydelig antall nordmenn som myrdet og mishandlet fanger i Korgen og Osen ble bare Olaf fra Drammen idømt lovens strengeste straff. En rekke av mennene fra den norske SS-vaktkommandoen ble dømt for drap og fikk livsvarig straffarbeid, noen fikk betydelig kortere fengselsstraffer, mens andre ble frikjent. De som fikk livstidsdommer slapp oftest ut etter få års soning.

Blodveien – strategisk vegbygging med slavearbeid

Det var av strategiske grunner tyskerne forserte  planene om riksvegforbindelse over Vesterfjellet (som i dag stort sett bare kalles Korgfjellet). Arbeidet kom for alvor i gang hausten 1941. I september 1941 var mellom 70 og 100 mann i arbeid på korgsida av fjellet.

De jugoslaviske fangene fra Beisfjord ble flytta til de nybygde leirene Fagerlimoen i Korgen og til Osen sør for Korgfjellet. SS Obersturmfűhrer Karl Hesse og hans nestkommanderende SS Untersturmfűhrer Karl Lampe hadde kommandoen i Korgen-leiren.

Bruken av krigsfanger som slaver på veganlegget var en del av planen. Bygginga av leirer for jugoslaviske fanger i Osen og Korgen ble derfor påbegynt i januar 1942, og var ferdig samme vår. I hver leir ble det innkvartert om lag 400 fanger og 50 vaktposter.

Blodveien

I løpet av 1942-43 skulle over 600 av fangene dø på dette veganlegget, som betegnende nok ble kalt Blodveien.

I de enkle brakkene ble fangene stuet sammen i køyer uten underlag. De måtte henge av seg klærne om natta, og fikk bare lov til å ha et tynt teppe over seg.

Fangene ble foret med potetsuppe: 10 kilo poteter til fire hundre mann. 10 mann måtte dele ett brød. Voksne karer ble så utsultet at de etter noen uker i leir veide bare 40 kilo.

Til å begynne med hadde de fryktede tyske SS-styrkene vaktholdet i leirene. De for ekstra brutalt fram. I mars 1943 overtok Wehrmacht vaktholdet, som da ble noe mildere. Dette hadde en klar sammenheng med at fangene først nå fikk krigsfangestatus. 40-50 personer fra norsk hird og den norske SS vaktbataljonen verva seg også som voktere.

30. juni 1942 starta de første vegarbeider «med assistanse av krigsfanger», som det het i Statens Vegvesens dokumenter. Da de store tyske styrkene trakk seg tilbake fra Finland seinhaustes 1944, var vegen over Vesterfjellet kjørbar.

500 fanger til Korgen

fangeleir

Bilde fra boka Hemnes i krig 1940-45

Cveja Jovanovic fra Jugoslavia, som var krigsfange i Korgen, skriver i boka «Flukt til friheten» at leiren stod ferdig 23. juni 1942. Da kom «396 deporterte jugoslaviske fanger med den andre sjøtransporten. Leirkommandoen var, som i Osen-leiren, tysk SS-mannskap med tyske politimenn og norske hirdvaktposter.

Fra Beisfjord-leiren kom 70 mann den 2. oktober, og den 4. oktober samme året kom det 70 mann med den tredje sjøtransporten fra Tyskland. Alt i alt ble det sendt 536 deporterte til Korgen-leiren.

I begynnelsen av 1943, den 2. januar, ble 149 mann flyttet til Osen-leiren – det var nå 234 mann i Korgen-leiren, etter at 156 til den tid var omkommet av sult, kulde, sykdom, eller ble drept i leiren eller på arbeidsplassen.

Rømte

Til den 6. mars 1943, da den tyske vernemakten overtok de jugoslaviske fangeleirene og de deporterte ble anerkjent som krigsfanger, hadde SS-bødlene tilintetgjort 181 mann av de «opprinnelige» Korgen-deporterte, og 212 mann ble overlatt til vernemakten av de «opprinnelige» 396 (i Korgen-leiren og av dem som i begynnelsen av januar 1943 ble flyttet til Osen-leiren). I begynnelsen av april 1943 ble det sendt 85 mann til Korgen-leiren (en del av den fjerde transporten som kom til Drammen i begynnelsen av mars). Etter noen få dager kom det 80 fanger fra en leir i Bjøllånes (i Rana, red. anm.), og 115 mann ble sendt til sykeleiren i Øysand. Den 19. juli ble det fra Osen til Korgen sendt 144 fanger. I løpet av de neste 11 måneder forandret antallet seg stadig på grunn av dødsfall, overflytting til andre arbeidsleirer eller til Falstad-straffeleiren, men også på grunn av flukt. Den 6. mai 1944 ble det fra Korgen-leiren overført 309 fanger til leiren Potthus i Salten. På leirkirkegården i Korgen ble 200 fanger igjen for evig tid».

fagerlimo2

Jugoslaviske krigsfanger på Fagerlimoen i Korgen, like etter frigjøringa i mai 1945, med tegning av den jugoslaviske partisan- og statsleder Josip Broz Tito. Fotograf ukjent.

Barbari

Bak denne nøkterne skildringa skjuler det seg ufattelige lidelser og barbarisk tysk og norsk behandling av krigsfanger, hvor vilkårlige drap hørte til dagens orden. Fanger ble lemlesta, ihjelslått og skutt, andre døde av sult, sjukdom og frost.

Ulike kilder oppgir ulike tall for hvor mange fanger som var i leirene. Nettsida norgeshistorie.no oppgir at det kom 4 268 fanger fra Jugoslavia til Norge fra juni 1942 til mai 1945. Totalt overlevde omkring 1 700 av dem. Flertallet av fangene fra Jugoslavia var unge menn mellom 18 og 30 år. Enkelte var ikke mer enn 14 år gamle, mens de eldste var opp mot 60 år.

fagerlimo2

Fagerlimoen hvor krigsfangeleiren i Korgen lå. Minnestøtta står der hvor retterstedet var. Foto: Torstein Finnbakk

Et eksempel på redselsregimet i leirene: Da to fanger i Korgen drepte en tysk vokter og rømte, ga kommandant Hesse ordre om at det som hevn skulle skytes 39 fanger i Korgen og 20 i Osen. Dette var 17. juli 1942. Hesse startet myrderiene med sjøl å skyte flere fanger. De nærmeste dagene ble det på Reichskommissar Terbovens personlige ordre skutt om lag 400 krigsfanger i forskjellige leirer – som hevn for én død tysker. I korgenleiren alene ble det henrettet 39, tilfeldig utplukket blant fangene som måtte ligge hele dagen på plassen mellom brakkene. To og to ble fangene buntet sammen med streng før de ble skutt, og medfangene måtte slepe dem fram til massegrava som fanger var satt til å grave .

Trusler mot lokalbefolkninga

Etter drapet på tyskeren ble det innført unntakstilstand og portforbud i Korgen. Det hevdes at allerede før denne flukten og drapet på den tyske fangevokteren hadde tyskerne satt opp ei liste med navnet på ti korgværinger som skulle tas som gisler i slike tilfeller.

Dette var personer som skulle arresteres, sendes i konsentrasjonsleir og i verste fall skytes som hevn. Etter at de hadde foretatt massehenrettelsene i juli 1942, skal tyskerne ha vært meget innstilt på å ta de lokale gislene.

Dette skjedde ikke. Lensmann Johan Martin Selseth som selv var NS-medlem og ble dømt for det etter krigen, gikk god for at ingen i bygda var delaktig i drapet på fangevokteren. Fordi han fikk tyskerne til å tro på dette, reddet han trolig liv. Det skal ha vært harde forhandlinger mellom lensmannen og den tyske kommandanten, og Selseth skal ha blitt truet med at han var den første som ville bli skutt hvis det viste seg at lokalbefolkningen hadde hjulpet de to jugoslaviske rømlingene, Overfor sin lensmannsbetjent John Sand uttalte Selseth siden at det var hans NS-medlemskap som reddet de ti korgværingene fra døden.

Arrestert

I juli 1942 ble Ivar Hellbekkmo på Baklandet arrestert. En fange var rømt fra leiren i Korgen, og hadde lånt Ivars båt for å ro over Røssåga. Båten ble liggende på andre sida av elva, og på grunn av ubetenksomt folkesnakk kom dette tyskerne for øre. Ivar ble arrestert og ført til leiren. Han sa han trudde Bjarne Olsen hadde lånt båten. Hirdmannen som henta Bjarne Olsen til forhør, fortalte Olsen hva Hellbekkmo hadde sagt. Bjarne fortalte da at han hadde lånt Hellbekkmo sin båt. Dette trodde tyskerne, og dermed ble Hellbekkmo sluppet fri.

Så heldig var ikke Benoni Monsen. Han arbeidet på veganlegget og var ivrig til å hjelpe krigsfangene. Ei anleggskokke fra Bindalen brevveksla i 1943 med en av fangene som hun hadde blitt godt kjent med. Benoni var «postbud» mellom dem. Ved en razzia i fangeleiren ble noen av brevene funnet. Både Benoni Monsen og kokka ble arrestert 11. august 1943 og sendt til Falstad leir. Benoni Monsen ble sittende i fangenskap til 3. februar 1944.

Så fanger bli myrda

Mange fra Korgen ble utskrevet av tyskerne til å arbeide på riksveg 50 over Vesterfjellet. De var arbeidsledere for fangene fra leirene i Osen og Korgen. De norske vegarbeiderne ble øyenvitner til vokterne si brutale framferd mot fangene, også drap. Korgværingene på vegen ble viktige hjelpere for fangene ved å smugle mat og klær til dem.

Et varig vennskap oppstod mellom fangene og lokalbefolkninga, et vennskap som har bestått heilt fram til i dag. Flere av lokalbefolkninga ble på grunn av hjelpen til de jugoslaviske fangene seinere hedra med høge offisielle jugoslaviske utmerkelser.

Bygde fangeleiren

– Jeg begynte på brakkeoppsetting i Jeskhåjen i 1942. Vi satte opp to brakker der, forteller Asbjørn Bjerkmo som i flere år arbeidde på veganlegget over Vesterfjellet.

– Det hadde vært snakk om at det skulle komme jugoslaviske fanger. På Fagerlimoen var det satt opp to brakker. I påskehelga kom ordren om at fangeleiren skulle bygges. Det var tett med granskog der, som vi rydda i all hast. De to brakkene som stod der, ble revet og flytta lenger inn på moen. Vi reiv ei av brakkene i Jeskhåjen, og flytta den til leiren. I tillegg satte vi opp flere nye brakker, og reiv og flytta noen.

Vegvesenet bygde leiren, men tyskerne stod for planlegginga. Oppsynsmann John Johnsen var daglig leder for arbeidet.

De kom ved Sankthans

Ved sankthans kom fangene, men leiren var ikke heilt ferdig ennå. Arne Espervik og jeg ble satt til å flytte vaktbrakka ut av leirområdet. Vi hadde fanger sammen med oss i arbeidet.

Tidligere var det satt ut akkorder på vegarbeidet, og arbeidet var begynt. Men da fangene kom, ble det slutt på akkordarbeidet. Da ble to norske plassert sammen med hvert sitt fangelag som var på ca. 20 mann. Tyskerne ville ikke ha fangene spredt. De måtte plasseres nokså tett på grunn av vaktholdet.

fanger_vegarbeid

Foto fra boka Hemnes i krig 1940-45.

La ut mat

Det var veldig stor forskjell på vaktpostene. Ikke alle var like ille. Noen var håpløse, og lot oss ikke verken snakke med eller gi fangene noe. Noen var rimeligere. Fangene pleide å si fra til oss: «I dag god post!» Det hendte vi kunne snakke med vaktpostene om å gi fangene ting.

Noen ganger ble det lagt ut mat og annet de hadde bruk for, slik at de skulle finne det når de kom om morgenen. Det kunne være votter og småting, som for eksempel fyrstikker. Jeg fikk brev fra dem om et og annet de ville ha: Tysk-norske lommeordbøker, skrivepapir og blyanter. Blagoje Marenkovic skreiv en gang til meg via en annen fange. Han var da i leiren og hadde fått brannkopper. Jeg måtte skaffe medisin, og jeg hadde ei krukke med slik salve som han skulle ha. Den dagen var det en satans vaktpost. Jeg snakka med fangen som skulle bringe medisinen, og slapp ned den lille medisinkrukka. Posten ensa dette, fant krukka og kjefta meg opp. Men fangen fikk ta med seg medisinen likevel, og den kom fram.

God kontakt

Vi fikk god kontakt med de fangene som lærte seg å snakke norsk, og snakka mye med dem.

Asbjørn Bjerkmo kjente godt Vladislav Miler og Radovan Dimovic, som rømte etter at de hadde drept en tysk vaktpost.

– Det var veldig godt vær den dagen. Einar Hansen og jeg satt og hadde middagspause borte i skogen. Da kom de to fangene forbi, etter setervegen, bærende på en stor dunk med kaffeerstatning, som vi fikk smake litt av. Det var akkurat like før de drepte tyskeren, men dette skjedde såpass langt ifra oss, nede i skogen, at vi ikke hørte noe. Men det tok ei tid før tyskerne oppdaga det. Det kom beskjed om at de tok fangene ned til leiren, og at vi måtte fare heim. Da vi gikk forbi leiren, lå fangene med nesen nede i marka, mens tyskerne gikk og slo på dem med staver. Vi stansa opp, men ble jaga derifra.

Hørte skuddene

Da henrettelsene begynte, hørte vi salvene heilt heim.

Jeg så mange ganger at fanger ble mishandla, men aldri at de ble skutt. Men jeg så blodpølene. På det verste var dette et uhyggelig arbeid, men forholdene ble betraktelig bedre etter at Wehrmacht overtok, sier Asbjørn Bjerkmo. Han mottok etter krigen en offisiell æresbevisning fra den jugoslaviske stat for sin hjelpsomhet overfor krigsfangene.

– Jeg gikk mye på snekkerarbeid og var på vegen heilt til freden kom. Men en periode, da tyskerne trakk seg tilbake fra Finland, ble jeg og flere tvangssendt til vegarbeid i Saksenvik i Salten, sier Asbjørn.

fagerlimo1

Jugoslaviske krigsfanger på Fagerlimoen like etter frigjøringa i mai 1945. Ordfører i Korgen, Svend Kibsgaard (til høyre i bildet), holder tale. Ved sida av ham står en jugoslavisk tolk. Fotograf ukjent.

Så fanger bli skutt

Gunvald Villmones (født 1908) var da dette ble skrevet i 1995 en annen av de få gjenlevende av de norske vegarbeiderne fra krigens dager.

– Jeg begynte på vegarbeidet i 1942, etter at jeg hadde arbeidd på jernbanen. Vi begynte arbeidet ved Brennmoen i 1942. Det var ei trasig tid. Jeg hadde tyve serbere sammen med meg, og to tyske vakter. Vi var bare en eller to norske sammen med tyve fanger.

Vegarbeidet gikk med handmakt. Ingen ting var mekanisert. Dette arbeidet pågikk både vinter og sommer, forteller Gunvald.

korgbrua1945

Korgen bru, 17. mai 1945. Eks-krigsfanger og lokalbefolkning i tog. Fotograf ukjent

I tresko

– Om vinteren hadde fangene bare tresko på føttene. De var nødt til å arbeide litt for å holde varmen. Det var serbiske vegingeniører blant fangene, men de ville ikke gjøre kjent at de var ingeniører. De stod i vanlig arbeid som de andre. Fangene hogg bjerk langt opp i Vesterfjellet, oppom setra. De måtte bære med seg hver si bjerk når de gikk heim til leiren om kveldene – i tresko.

Den første tida var det SS som hadde vaktholdet. Så overtok den norske hirden, men på slutten kom vanlige tyske Wehrmacht-soldater, som var de likeste, i hvert fall de fleste av dem. Da fikk vi beskjed om at vi kunne gi fangene mat. Vi koka fisk og potet og tok med til fangene. Men det var noen tyske streifvakter som gikk langs heile linja. Hvis de andre tyskerne så dem komme, måtte de bare feie vekk all maten.

– Før Wehrmacht overtok hadde det ikke vært lov i det heile tatt å gi fangene mat?

– Nei.

– Men det hendte at dere smugla mat til fangene på den tida også?

– Ja, det hendte. Men det var ikke så mye, for det var jo mange som skulle ha.

Skjøt tre

Gunvald sier at de verste vaktene var de norske hirdfolkene. Han forteller også om drapene som ble utført av den norske vakten Olav Aleksander Gamborg Nilsen.

– Jeg så på at tre serbere ble skutt, og det var en nordmann som skjøt dem, riktig nok etter ordre fra tyskerne.

Etter frigjøringa var jeg i lagmannsretten og peika ut den nordmannen som hadde skutt de tre fangene.

– Hvorfor ble de tre jugoslavene skutt?

– Uten grunn, så vidt jeg vet. De som skulle skytes på arbeid, hadde fått tegna røde strek på buksene før de forlot leiren. Ikke få ble skutt i løpet av de årene. Fangene arbeidet ti timer om dagen, og hadde to timer lengre arbeidsdag enn oss. Vi visste ikke hva som kunne hende når vi ikke var der.

Uhyggelig arbeid

– Dette vegarbeidet må ha vært ganske uhyggelig?

– Ja, det var siste sort.

Gunvald Villmones viser fram ei pipe som en av de jugoslaviske fangene laga til ham. «Til Gunvald fra Peter. 23. V. 1943» står det inngravert på den.

– Dere som jobba på vegen over Vesterfjellet fikk god kontakt med de jugoslaviske fangene?

– Ja. Jeg har fått brev og julegaver. Hver jul har jeg fått kort, men nå er det ei stund siden. Noen av dem som jeg kjente har vært her også. Nesten hver sommer var noen av dem her, men ikke siden de begynte å krige i Jugoslavia, sier Gunvald Villmones.

På fange-leiting

– Når fanger rømte, hendte det ikke så sjelden at tyskerne kom på gardene på leiting, husker Molvin Villmo.

– En gang var en fange rømt, og tyskerne kom til oss på husundersøkelse. Jeg måtte følge dem til fjøsen. I fjøsgangen var det ei dør inn til stallen. Det var et lite luftehull i denne døra. Vi hadde ei merr som var kvit på nesen. Da ho hørte det kom folk i fjøsgangen, satte ho nesen i hullet på døra. Det så jo ut som et ansikt. Tyskeren inntok skytterstilling med en gang, mens en annen reiv opp døra. De ble litt flaue -.

Skoleveg forbi fangeleiren

– Far min, Inge Jørgensen, arbeidde sammen med serberfangene på vegen over Korgfjellet, heilt fra de kom hit og til krigen var slutt, forteller Jakob Fagereng (født 1928).

– Fangene fikk mye hjelp fra sivilbefolkninga i Korgen, for eksempel fikk de egg og medisinsk tran.

De hadde ikke mat i det heile tatt. De fikk bare grønnsaksuppe.

Omtrent daglig kom far heim og fortalte om at det var fanger som var blitt skutt. Den norske hirden behandlet fangene verst. Vi var flere som måtte gå forbi leiren når vi gikk til skolen. Til å begynne med var vi litt redde for å gå forbi leiren, men etter hvert ble vi vant til det, med tyskerne og hirden.

Det hendte ofte jeg møtte fangene når de kom fra arbeid. De hadde bare lørve på seg og treklomper på føttene. Om vinteren ble det et tjukt lag med klabbe under treskoene, slik at føttene vrikket alle veger, mens fangene bar på store bjerkstokker. Heilt avmagra var de. Det var utrulig at de overlevde.

Ble kjent

Jeg ble kjent med noen av fangene som jobba i smia ovenfor Brennmoen. Vi pleide å lure til dem fyrstikker, brødskiver og forskjellige småting. Noen av fangene arbeidde på sagbruket hans Frans Fordelsen og hogg i skogen. Mange av dem snakka litt norsk. Men egentlig var det forbudt å snakke med dem. Enkelte av vaktene var greie, og brød seg ikke om at vi stakk litt til fangene, men andre var verre.

nordfallet1945

Korgen bru, 17. mai 1945. Eks-krigsfanger og lokalbefolkning i tog. Forrest bærer de ei tegning av Josip Broz Tito. Fotograf ukjent.

Ulovlige egg

En gang holdt det på å gå galt. Korgværingene hadde med seg flere kilo egg de hadde kokt til fangene. Men det ble oppdaget at en fange spiste på et egg, og dette ble rapportert. Det ble kroppsvisitasjon av alle sammen da de kom til leiren. Arbeiderne hadde hørt nyss om dette, og var litt engstelige da de kom på jobb neste morgen. De spurte da fangene om det hadde blitt funnet egg. Nei, svarte fangene. Men hvor var det blitt av skallene? Da pekte de bare på magene sine. De hadde spist opp alt i hop.

Jeg var mye hos tanta mi på Brennmoen, en gard som ligger like ved der leiren på Fagerlimoen lå, og så at fanger ble mishandla, forteller Jakob Fagereng.

– En gang jobba en del fanger i svingen ved Brennmoen. De hadde trillebårer med jernhjul. Når de smale plankene ble sleipe av gjørme, glei hjulet av. Til straff måtte de ligge strak på tærne og armene og heve seg opp og ned, til de ble så utmatta at de datt med ansiktet ned i leira. Sånn holdt de på med dem og slo dem. Det var ikke likt noen ting.

Massegrav

Jeg så da de grov massegravene, den gangen nærmere 40 fanger ble skutt som represalier etter ei rømning. Fangene måtte sjøl grave sine egne graver. Jeg for forbi der da de ble straffa. Alle fangene måtte ligge et heilt døgn med ansiktet ned på marka. De som rørte på seg, ble skutt.

minneplate

Minneplata som pryder det enkle monumentet på Fagerlimoen i Korgen. Foto: Torstein Finnbakk

Milenko Milovic rømte

Mange av fangene i Korgen-leiren var unge,  i tyveårsalderen og yngre.

Jeg har hatt kontakt med noen av dem etter krigen. Milenko Milovic er en av dem. Den gang var han en ungdom på bare 16 år. Han arbeidde sammen med faren min.

Jeg fikk tak i et kompass til ham, og faren min hjalp ham med å tegne et kart. Milenko greide å rømme sammen med en annen fra leiren da de skulle hente vatn til leirkommandanten.

De la seg i høyet i løa på setra i Granhatten. Det stod en stige der, og den hiva de ned etter at de hadde klatra opp. Han trudde det var det som berga dem, for tyskerne var nede i fjøsen og leita etter dem. Han sa at da pusta han lett.

Gikk feil

Kart og kompass til tross, i terrenget hadde Milenko tatt feil av retningene. De havna først like ved fangeleiren i Osen. Harald Knutli fulgte dem videre på veg, på den smale passasjen mellom fangeleiren i Osen og Luktvatnet. Derfra kom serberen til Svartvatnet øverst i Kongsdalen, men han tulla seg derifra og ned til Kjuklingmoen. Derfra tok han seg fram til Storskogen, ble rodd over elva og for over Bleikvatnet og videre til Røssvatnet. Han hadde brukt ei veke på flukten.

Han var på besøk her i 1950, sammen med forfatteren Sigurd Evensmo, mens de holdt på med å spille inn filmen «Blodveien.»

Russerfanger på Bjerka

russerfanger

Bilde fra boka Hemnes i krig 1940-45

På Bjerka lå en fangeleir for russiske krigsfanger, i det området hvor Helgeland Kraft i dag har bygget sitt.

Både i Korgen, på Hemnesberget og på Bjerka lå det også mindre kirgsfangeleire. Noen russiske fanger var fengslet på Ungdomshuset i Korgen. En del av dem ble utkommandert til skogsarbeid ulike steder, under ledelse av en spesiell hogstkommando som tyskerne hadde forlagt i Korgen. I bedehuset på Hemnesberget var det polske fanger.

Skutt like før freden

– Like før krigens slutt fikk jeg beskjed fra Heimefronten om at jeg var utpekt som norsk tillitsmann for leiren på Bjerka etter krigen, forteller Trygve Boge.

– Da var det 83 russere der. Det skulle ha vært 84, men den siste ble skutt bare to-tre dager før krigen var over.

Det skjedde like utenfor stasjonsvinduet. Fangene arbeidet i skogen rett over lina der. Ei kvinne borte i vokterboligen vifta med noe mat til fangene, og tyskeren som var sammen med dem ga russerfangen beskjed om at han kunne gå dit og hente matpakka.

Men uhellet var at bak stasjonen kom et kobbel med offiserer, fem stykker. For å berge seg sjøl ropte tyskeren «Halt!», men i sin iver fortsatte bare fangen. Dermed smalt det.

russergrav

Bilde fra boka Hemnes i krig 1940-45

Fangene fikk mye mat fra bygdefolk her. I tida like før frigjøringa kom det heile transportspann med melk til russerne. Bygdefolket her var fantastiske, sier Boge.

De sang

– Noe av det første jeg fikk beskjed om etter frigjøringa, var å sørge for at fangene fikk vaska seg. Vi gikk over til Vallakaia, og jeg glømmer aldri da de marsjerte rundt Vallabotn og sang. De kunne synge! De hadde også mange musikere. De slo ut vegger oppe i den store tyskerbrakka og laga en svær sal og hadde reint orkester. Det kom også en tropp med russere fra Saltfjellet som var musikere. Det ble en stor konsert.

Fangene var noen enestående folk. Etter fredsslutninga kom det russiske offiserer fra Mo og snakka med fangene. To russere ble sjefer i leiren, med politimyndighet. De sa til kameratene sine at om de nå ble fri, måtte de ikke spille bajas eller foreta hevnaksjoner. Og for all del måtte de være forsiktige med maten.

Dette stod også på de skjemaene som jeg fikk. Det kom mat hit som jeg skulle dele ut, men til å begynne med fikk de en temmelig mager rasjon, fordi de ikke tålte maten så godt.

Jeg kunne gi russerne tillatelse til å reise inntil 100 kilometer for å besøke kjente. Det hendte aldri at noen russere unnlot å komme tilbake.

Fikk sprit

Den eneste gangen det var bråk var en gang det var kommet noe denaturert sprit til leiren, to 20 liters-dunker. Da kalte de russiske offiserene de andre fram på geledd, og ba de ansvarlige om å melde seg. Da var det en som måtte fram. Han gikk i giv akt foran offiseren og tilstod at han hadde skaffa spriten til veie.

Med det samme smalt det, rett over kjakan, så han gikk i spinn. Men han var like snart oppe igjen, og stod rett.

Halvanna måned etter at krigen var slutt reiste fangene heim, forteller Trygve Boge.

Utlevert

Kommandanten og nestkommanderende i Korgen-leiren ble etter krigen utlevert til Jugoslavia og henrettet for ugjerningene sine. Dette skjedde med flere av de tyske leirkommandantene, blant annet sjefen for leiren i Beisfjord hvor 300 fanger ble skutt på en og samme dag.

Disse ledende offiserene fra krigsfangeleirene i nord ble henrettet ved skyting i Jugoslavia: Franz Kiefer (kommandant i Botn), Karl Hesse (SS kommandant i Korgen), Karl Lampe (nestkommanderende i Korgen), Ignaz Witten (Osen), Karl Schwander (Osen), Johan Aninger (Beisfjord ogKarasjok), Hans Genninger (Beisfjord og Karasjok), Fritz Lehmann (Beisfjord), August Riemer (Botn), Karl Matheus (Beisfjord), Willbald Kranz (Beisfjord), Fridrich Kapuss (Beisfjord), Fridrich Dwelk (Beisfjord), Kurt Bretscneider (Beisfjord, Botn), Richard Hager (Beisfjord, Botn), Willy Seifert (Beisfjord). Alle SS-personell.

Kilder:
Mye av denne artikkelen er utdrag  fra min bok «Hemnes i krig 1940-45», som ble utgitt i 1995. Cveja Jovanovic : «Flukt til friheten».  I dag kan en finne mange opplysninger på internett, som ikke var tilgjengelige i 1995, for eksempel  en oversikt over rettsoppgjørett. I de seinere år har flere journalister og  historikere publisert materiale som den gang var helt eller delvis utilgjengelig, som bøkene «De dødsdømte» av Asbjørn Jaklin og  «Nådeløse nordmenn. Hirden» av Eirik Veum

Les også

Jøder på flukt – november 1942

Da Hemnesberget brant – sivile i skuddlinja

– Lederen overlot oss til vår undergang

Lille Berlin – litt arkeologi

Om «kaptein Sjøberg» – og et lensmannsmord utført av nordmenn i britisk tjeneste

Slaver for motstandskampen

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s