Da Hemnesberget brant – sivile i skuddlinja

Johannes Johannessen var øyenvitne til en del av den dramatikken som utspant seg da Hemnesberget ble angrepet og satt i brann av engelske krigsskip 10. mai 1940. Under krigshandlingene på Sund samme dag, befant tre unge kvinner seg midt i skuddlinja.

Av Torstein Finnbakk

Hemnes brenner 10. mai 1940. Foto:  Erna Dahlberg

Hemnes brenner 10. mai 1940. Foto: Erna Dahlberg

– Våren 1940 var jeg som 22 år gammel student ferdig med førsteavdeling på farmasistudiet, og hadde praksis på apoteket på Hemnesberget, fortalte nå avdøde Johs. Johannessen til meg. Intervjuet er gjengitt i boka «Hemnes i krig 1940.45». Fra samme bok er intervuet med øyenvitnet Elisabeth Bech.

– I 1939 skulle jeg ha vært i militærtjeneste, men hadde måttet søke utsettelse på grunn av eksamen.

Rundt 10. mai var det forholdsvis lite folk igjen på Hemnesberget, ettersom man allerede for noen dager siden hadde oppfordra folk til å evakuere. Et par hundre var sikkert evakuert. Min mor og mormor var evakuert til Straumbygda, og min farfar var plassert i Korgen.

Disse tiltakene var gjort fordi man forventa at noe skulle skje. Man skulle være forberedt i tide. Men da det ikke skjedde noe, begynte folk å bli utålmodige, og det var en del som kom tilbake.

Rykter

Fredag 9. mai begynte det å gå rykter om at noe var på gang. Jeg veit ikke hvem som eventuelt hadde mottatt noen opplysninger, kanskje lensmannen.

Jeg var på apoteket. Apotekbestyreren var tiltrådt 1. januar 1940, og hadde ikke fått familien sin dit ennå. Han bodde på Bies hotell i Odden. Der var det veldig urolig, for varselsirenen for flyangrep var like i nærheten. Sirenen gikk til alle døgnets tider, og dette var enerverende for de som bodde nærmest omkring. Apotekeren hadde ordna seg med tilholdssted lenger unna, hos Arne Hovind som hadde bygd et hus han ikke hadde tatt i bruk ennå. Jeg skulle hjelpe apotekeren med å bære sengetøyet innover dit.

Flyalarm

Vi pleide å ha apoteket stengt mellom to og fire. Flyalarmen gikk for alvor etter at vi hadde åpna igjen klokka fire. Når alarmen gikk, skulle alle søke dekning, og butikker og liknende skulle stenges. Vi stengte apoteket, og forsøkte å komme oss innover mot Åsen med sengeklærne.

Da kom tre fly som sirkla over Hemnesberget, innover landet, inn over fjorden mot Elsfjord og tilbake igjen. Vi søkte dekning hver gang flyene var over stedet. Mens de var ute over fjorden, sprang vi til neste hus, og slik kom vi fram til bestemmelsesstedet. Bomber og kuleregn

Etterpå skulle jeg heimom for å se hvordan det gikk med foreldra mine. Men så langt kom jeg ikke. Mens jeg var på veg utover, braka det løs.

Samtidig kom en gjeng hemnesværinger med en lastebil. En mann stod oppreist i kassen og ropa på en dramatisk måte: – Det e ingen teng å gjer her ute!, mens han hytta med neven i været.

Da slapp de bomber. Jeg var ikke mer enn 200 meter fra heimen min. Jeg søkte dekning på en veranda, og da kom en kjempestor teleklump som gikk gjennom taket på huset ved siden av. Det var sprut fra den bomba som ble sluppet på Prestegårdsmarka, like ved forpakterboligen. Dette syntes jeg var så uhyggelig at jeg oppga forsøket på å komme meg videre. Da for nettopp et fly like over kirketårnet. De fyra ei salve mot Høghågen.

– Jeg så ildspruten fra flyet.

På vegen tilbake mot Åsen var det et skudd som for tett forbi hodet mitt. Jeg hører lyden fremdeles når jeg tenker på det. Kula kunne ikke ha vært langt unna, for det hørtes ut som en knepp på en fiolinstreng.

Uten å vite om det, var jeg kommet midt i det området hvor de kjempa mens engelskmennene trakk seg tilbake.

I kjelleren

Men jeg kom meg tilbake til Hovinds hus, hvor apotekbestyreren var. I mellomtida var det kommet to stykker til, og like etterpå kom enda en mann dit, Theodor Vallnes. Vi satt i kjelleren og prata. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre, for vi ante ikke hva som skjedde. Landgangen av tyske tropper visste vi ingen ting om der vi satt, en kilometer fra torget. Jeg var heilt gjennomvåt til langt opp på lårene, etter å ha vassa i snøen. Jeg hadde kledd av meg sko og strømper, og satt der og skulle tørke dette.

Etter ei tid hørte vi mange og kraftige stemmer, og vi forstod at det var folk utenfor huset. Hvem det var, ante vi ikke. Plutselig banker det på inngangsdøra oppe, og samtidig banka det på kjellerdøra der vi satt.

Et skudd

Jeg sprang opp trappa, ettersom jeg satt nærmest. Da jeg var midt i trappa, hørte jeg et skudd. Men jeg fortsatte opp, og lukket opp ytterdøra.

I en halvsirkel utafor stod sju-åtte mann, tyske soldater i krigsmundur. En eller to stod med revolvere. To-tre av dem hadde karabin med bajonett på. Det var et uhyggelig syn, og de så jo fæle ut også. De hadde hissa seg opp med et eller annet. De var ikke edru, heller ikke synlig beruset, men oppstiva med noe.

Jeg skulle gå inn igjen, men ble stoppa. Jeg måtte komme ut. Det var først da jeg ble klar over at det var tyskere. Vi hadde hittil blitt vant med engelskmennene som var på Hemnesberget.

Der stod jeg barføtt i døra. Jeg fikk tak i et par kalosjer som stod innafor døra. Dette var heilt komisk, for kalosjene var mange, mange nummer for store. Jeg hadde inntrykk av at tyskerne flirte av dette.

«De skaut han»

De som hadde vært i kjelleren kom da opp, og var heilt ifra seg. Apotekbestyreren babla noen ord på engelsk. Det var vel det siste han skulle gjort. Vi skjønte at de var på jakt etter engelskmenn, og at de gikk fra hus til hus på leiting.

Da vi var samla igjen, spurte jeg hvor Theodor Vallnes ble av. Ei kvinne som hadde vært der sa: «De skaut han!»

I kjelleren var det reist en boks fra pipa mot kjellerdøra. Vallnes skulle ha sprunget mot den for å ta den løs. Men samtidig som han for over gulvet, smalt det et skudd gjennom vinduet. Han ble truffet i ryggen, og var død momentant.

Vi ble jaga utover mot Hemnesberget. Da vi kom til Ungdomslokalet, lå to mann i ei maskingeværstilling, forresten like ved huset til Theodor Vallnes. Vi dro til huset nedenfor, som tilhørte Hans Marstokk, hvor vi søkte tilflukt i kjelleren. Marstokk tok tollekniven, gikk ut og skar ned ei klessnor, slik at jeg fikk knytt på meg kalosjene mine.

Da kom en tysker med revolver i handa. Han torde ikke å komme inn, men ropte oss ut. Siden jeg snakka litt tysk, måtte jeg være med ham bort i stillinga, hvor jeg satt sammen med de to karene i ti minutters tid. Det var ingen kamper da, for engelskmennene var fordrevet lenger østover. Jeg forstod at tyskerne var redde for at vi holdt engelskmenn skjult i kjelleren, og jeg forsikra om at det var ikke annet enn sivile der. De trodde meg til slutt, så jeg fikk gå tilbake.

Etter båten

Vi hadde bestemt oss for at vi skulle komme oss på sjøen, og over fjorden. Sande, apotekbestyreren, hadde kjøpt en nordlandsfæring tidligere på vinteren, og den lå i båtskøtet hos Roghell.

Vi la kursen dit, og da brant det ute i Odden. Vi så flammene derifra, og et par hus nedenfor kirka var også blitt skutt i brann.

Det var begynt å bli skumt. Det blåste fra sydvest, og det var mye drivis nede i fjæra på Lapphella.

Med det samme vi skal inn, dukker plutselig to karer opp av sponen inne i båtskøtet. Den ene var sivil og hadde på seg ei devoldtrøye med bokstavene «O.D.S.» på brystet. Det var sikkert en av mannskapet på «Nord-Norge». Den andre var en ung soldat. Han så ut til å være bare guttungen, 17-18 år. Han var så bleik, kvit som om han skulle ha kamuflert seg med mel eller kritt. Redd var han tydeligvis også.

Apotekeren begynte igjen å snakke engelsk, og jeg sa at nå måtte han holde kjeft. Det dummeste vi kunne gjøre var å snakke engelsk, og tyskeren forstod jo ikke noe av det heller.

Vi fikk gjort forståelig hva vi hadde til ærend, og fikk beskjed om å vente i fem minutter. Da trakk de seg unna. Tyskeren gikk baklengs, mens matrosen sprang innover i retning av Stensen-båtskøtet. Sande var utålmodig etter å komme seg av gårde, men jeg mente vi skulle ta ordren bokstavelig og vente i hvert fall til de to var forsvunnet.

Over fjorden

Vi kom oss gjennom sørpa og drivisen, og rodde over fjorden til Fagerheim. Der var det en masse folk som hadde søkt tilflukt. Helt utrulig fikk jeg anvist ei fint oppredd seng, enda så mye folk som var der.

Om morgenen fikk jeg vite at apotekeren var reist til Sandnessjøen med ei skøyte, sammen med telegrafbestyreren og frøken Anna Nilsen som var blitt truffet av ei granatsplint i foten. Apotekeren så jeg ikke mer.

Neste dag var pinseaften. På Hemnesberget var det dødsens stille å se til. Det røyk bare noen steder, bortsett fra kullageret på Storkaia. Det brant heile sommeren.

Øde sted

Siden apotekeren var borte, ville jeg se hvordan det stod til med apoteket, Jeg dro over til Hemnesberget i lag med Harald Pfaff som var bestyrer for middelsskolen. Vi kom til et øde sted. Det var rart å komme dit, uten livstegn noe sted. Vi la til i Sandvika ved ferjekaia, gikk opp til torvet og bort til kiosken hans Christian Christensen. Luka var åpen, men det var ikke folk der. Jeg gikk bort for å kikke om det var noen der. Det var det ikke, men det lå strødd sjokolade og karameller og litt av hvert på fortauet.

Vi fortsatte til vi traff et menneske på trappa på Kaffistova. Vi gikk inn og fikk oss en kopp kaffe i lag med noen av husets folk som var samla der.

Da jeg kom ut derifra, ble jeg praia av fru Sjøgård, sjukesøstera, som ba meg om å bli med.

Hjalp sårede

Hun skulle ta hånd om to som var såra, og vi for på apoteket og fant det hun trengte av bedøvelsesmiddel, morfin. Derifra gikk vi til prestegården, hvor det lå to såra tyske soldater.

Den ene var ferdig. Antakelig var det ei granatsplint som hadde gått tvers gjennom ham, for det var hull både i ryggen og i brystet. Han var bevisst også, og det rare var at det så ut som om han lå og smilte.

Den andre hadde et kjøttsår i overarmen, bare såvidt at vi så merker etter kula som hadde gått gjennom. Han var så fæl, den karen, han slo etter fra Sjøgård da hun skulle behandle ham.

I huset til Arne Hovind var det oppretta et slags lasarett med fire-fem senger. Dit skulle vi frakte de to soldatene. Vi hadde ikke annet enn ei handvogn å kjøre med.

Samtidig som vi holdt på oppe på prestegården, landa et sjøfly like nede på fjorden. Ikke lenge etter dukka det opp tyske sanitetsfolk som overtok de sårede.

Uten hode

På tur utover kom jeg til bedehuset. Der så jeg at det lå et menneske like ved flaggstanga. Det var lagt et svart regnslag over, som jeg løfta på. Der lå det en i marineuniform, svart uniform med røde distinksjoner. Uten hode.

Pinseaften rodde vi tilbake til Fagerheim. Blant mange traff jeg Petter Seljelid og kona, som var havna der borte. Det siste jeg hadde hørt om foreldra mine var at de var kommet seg til Juvika, så jeg rekna med at de var kommet seg over fjorden til Straumbygda.

Vi bestemte oss for å ro til Brennberglandet og innover der. Vi var akkurat begynt å ro fra Osmoodden da et stort skip kommer innover fjorden. Seinere fikk vi greie på at dette var en troppetransportbåt som kom fra Mosjøen og skulle til Mo.

Til Straumen

Vi snudde og rodde til lands igjen. Etter at båten var passert, rodde vi over til andre sida og fulgte landet til Straumsnes, hvor vi skilte lag. Jeg fant foreldrene mine i Øverstraumen, hvor vi var i tre-fire dager.

Det var først tirsdag-onsdag etter pinse at Hemnesberget ble rasert etter bombardement fra sjøen. Det var selvfølgelig heilt «høl i haue». Det var ikke tyskere der engang. Stedet hadde ingen som helst strategisk betydning, og det var heilt unødvendig at det skulle brenne ned.

Kunne reddet mye

På det tidspunkt brannen begynte var det minimalt med folk på Hemnesberget. Hadde det vært noen der som kunne ha organisert litegrann, kunne de ha berga mye.

Distriktslege Harald Drøpping fortalte at han redda faktisk doktorgården bare ved å være til stede sjøl. Det brant rundt omkring, og gnister fauk i lufta og antente nabohus. Ei stor bygning like ved, som tilhørte tidligere skolestyrer Stenbro, brant ned. Drøpping sa han berga doktorgården ved å bære vatn i bøtter og skvette hist og her.

Nedbrent sted

17. mai rodde jeg aleine tilbake til Hemnesberget og la til i Kalvhagen bak prestegården.

Det var en sterk opplevelse å komme oppfor kanten og se pipene som stod igjen. Da var heile stedet nedbrent, inklusive vårt eget hus.

Riktig nok stod en del hus igjen. Men hele det sentrale området var ramma, fra Odden og innover til Andersenbakken, nedover til sjøen. Alt langs med sjøen og bortover der var borte. Slik var krigsbrannen.

Etter å ha konstatert at det ikke var noe mer å gjøre der, dro jeg tilbake samme dag og meddelte foreldrene mine dette sørgelige budskapet.

Tilbake heim

Kampene foregikk ei uke. 17. mai kom tyskerne til Mo, etter at det hadde pågått kamper heile vegen fra Hemnesberget. Etterhvert begynte folk å komme tilbake. Problemet var hvor de skulle gjøre av seg. De som hadde husene sine i behold strakk seg lenger enn langt for å hjelpe de andre. Det var trangboddhet, i høyeste grad.

Men folk hadde opplevd noe liknende før, under Storbrannen i 1923, hvor like mye hus strauk med. Jeg var fem år da, og husker at vi lå fem unger i ei seng den første natta etter brannen.

Dagliglivet normaliserte seg etterhvert. Men nesten all virksomhet som hadde vært i gang før ble lamma. Det viktigste var å få etablert noe provisorisk når det gjaldt forsyningene. Alle forretningene med varelager var gått med. Jeg flytta fra Hemnesberget, ettersom apoteket nå var borte, og fulgte det videre opplegget for studiet. Vi var de siste som kom ut fra universitetet, som ble stengt i 1943.

Slik jeg så det

Johannes Johannessen tilføyer:

– Dette er slik som jeg opplevde det som skjedde på Hemnesberget. Alle som var til stede der denne ettermiddagen og kvelden opplevde det på forskjellig vis. Av og til tok vel fantasien overhånd. Det veit jeg eksempler på. Det er naturlig at fantasien kan løpe løpsk under slike forhold. For eksempel fantes det dem som hadde sett at det «lå strødd med lik» utover markene på prestegårdsjordet. Det var nok noen som lå der, men det var ikke et så stort antall. Men etter bombenedslaget like ved forpakterboligen, hvor det ble et krater som du kunne ha satt et hus oppi, lå teleklumper spredd 100-150 meter unna. Dette lå utover den kvite snøen, og på litt avstand kunne det ha sett ut som om det var folk som lå der.

Tre kvinner under ild

Da krigshandlingene tok til for fullt på Sund 10. mai 1940, befant tre unge kvinner seg midt i skuddlinja. Som ved et under unngikk de å bli truffet.

Elisabeth Bech var født i 1907. Foto: Torstein Finnbakk

Elisabeth Bech var født i 1907. Foto: Torstein Finnbakk

– Før hendelsene i pinsen 1940 hadde vi fått beskjed om at det kunne bli kamphandlinger, fortalte Elisabeth Bech (født 1907). 1940 bodde hun sammen med ektemannen Øyvind og den vesle sønnen deres hos Gunnbjørn Mortensen på Sund i Hemnes.

– 10. mai sykla søstera mi, tannlege Unni Skodvin, og jeg til Hemnesberget for å hente forskjellige saker fra huset hennes. Mannen min var da på Bjerka for å hjelpe til med våronna.

I Prestenget bodde noen slektninger av sjølfolket. De var evakuert fra Bodø. Sønnen deres hadde tannverk, og søstera mi skulle undersøke ham.

Ild fra fly

Mens søstera mi gikk inn, stod jeg ute og venta. Da kom to fly og begynte å kretse over oss, og tre fly gikk ned på Sund. Søstera mi var i mellomtida kommet ut igjen, men hun løp tilbake til huset. Jeg la meg ned bak en stein, mens flyene kretsa over og skaut. Jeg så kulene spratt i berget.

Jeg trudde min siste time var kommet, og var heilt sikker på at dette kom jeg ikke ifra i livet. Jeg tenkte på mannen min og ungen på nesten to år, og syntes det var grufullt om jeg skulle forlate dem. Jeg var heilt sjokkert. Men plutselig kom ei slags ro over meg, og jeg tenkte at er det min siste dag, får jeg gi meg Herren i vold og ta det som kommer.

De skaut fleire ganger, visstnok mot noen engelskmenn som var oppe på bakken. Jeg var virkelig i skuddlinja. Men så stilna det av med skytinga. Jeg sprang ned til huset og ned i kjelleren sammen med de andre.

Jeg trur engelske og norske soldater på dette tidspunktet trakk seg tilbake innover i båt fra Juvika.

Men flyene fortsatte heile tida å kretse over her. På Sundsbukta ble ett fly skutt i senk. Igjen under ild

Vi visste ikke om vi skulle tore å gå heim. Ei jente fra Sund som arbeidde på Samvirkelaget kom syklende fra Hemnesberget. Hun fortalte at hun hadde gjemt seg under ei gran for hver gang flyene kretsa over henne.

Vi tre starta nå av gårde mot Sund.

Men vi kom ikke lenger enn bort i Langneset, før det tok til å knitre fra maskingevær igjen på vegen. Nå begynte de å skyte på oss fra sjøen. Det hadde regna, slik at vi så det spruta når kulene traff vegen, bare om lag fem meter ifra oss.

Vi var vettskremte, ramla av syklene og la oss i veggrøfta. Vi kraup i dekning, men visste ikke hvilken side av vegen vi skulle legge oss på. De skaut jo fra begge kanter. Vi trudde ikke at vi var liv laga.

Men så ble det stille, for da hadde de visst satt ut vakt på vegen for å stoppe trafikken.

Vi fortsatte da mot Sund. Vi møtte en tyske offiser som stoppa oss og ville ta oss i arrest. Han snakka engelsk, og søstera mi svara ham på engelsk og fikk forklart ham at vi hadde småbarn og gjerne ville heim. Så lot han oss gå. Vettskremt

Da kvinne kom syklende tilbake til Mortensen etter skytinga, var de andre gått i kjelleren. De hadde på forhånd tømte potetbingene og båret ned matter og sengeklær, i tilfelle noe skulle komme på.

– Alle var vettskremte. Vi ble i kjelleren om kvelden og natta, 14 mennesker. Merkelig nok var det ingen som var hysteriske. Folk var rolige, og gråt de, gjorde de det i stillhet. Men redde var vi – forferdelig.

Husverten, Gunnbjørn Mortensen, er av og til ute for å observere. Når det lir på natta, får han se en styrke på 2-300 mann som kommer ned Præstengsbakken. Dette var de som hadde vært med «Nordnorge».

Skjøt sine egne

På Sund var det heist et flagg. Jeg veit ikke om det var norsk. Da begynner de som kommer ned Præstengsbakken å skyte mot Sund. Tyskerne på Sund svarte, og Mortensen kunne se at det i hvertfall ble drept en tysker. De skjøt med granatkaster mot huset der hvor vi bodde. Huset ble truffet i begge endene. Det var en skrøpelig kjeller, og vi hørte småstein og grus rasle. De kunne ha ødelagt oss.

Da tyskerne oppdaga at de skjøt på sine egne, ble det mye skrik og skrål, fortalte Gunnbjørn. De sprang og skreik og vifta med hvite plagg, og skytinga holdt opp øyeblikkelig. Ilden opphørte.

Skutt i brann

Tyskerne tok nå inn i husene på Sund.

Men så kom et engelsk og et fransk krigsskip innover og skjøt i brann hus på Sund, blant annet fjøset i Prestenget og et hus på Gløsen.

Om morgenen gikk vi opp for å få oss noe varmt, men det lå fullt av tyskere utover stuegolvet. Det var bare å snu i døra. Vi måtte snart i kjelleren igjen, for det var kommet allierte tropper på innersida, og vi fikk skytinga fra en annen kant. I to døgn var vi i kjelleren. Av og til hadde vi en utsending oppe som leita litt mat til oss.

Så fikk vi beskjed fra lensmannen om at alle sivile måtte komme seg fra Sund. De frykta for at det kunne bli ei stor-trefning der.

Evakuering

Vi fikk være med en båt til Høyneset. Da for fly og kretsa over oss. Vi visste ikke hva som kunne hende. Det var ei som satt i båten med et kvitt plagg på ei stang. I Høyneset var vi i to netter. Da så vi at engelske krigsskip kom og skaut Hemnesberget i brann. Vi så hvordan ilden gikk fra hus til hus.

I Høyneset var det ikke plass for oss, men vi fikk beskjed om at vi kunne få hus i Bardal. Vi ble rodd til Leirvika. Det var ikke veg til Bardal, og veldig mye snø den våren. Det var en tung marsj. Vi grynte i snøen med guttungen på ryggen. Vi hadde ikke stort med oss, bare litt sengeklær.

Vi tre søstrene og ungene våre fikk være hos Wollert Jøsevold.

Jeg var engstelig for mannen min. Det viste seg at han hadde begynt å gå utover mot Sund, og hadde fått sitte på med en tysk bil dit. Der hadde han fått vite at vi var i Bardal, og dit kom han 17. mai, på fødselsdagen min.

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s