Eit arævillers gomattråg – ei bokmelding

Bokomtale fra 1999 – Dialektord i Hemnes

Ordet arævillers er ett av noen få ord fra Korgen som er registret i den nasjonale «språkbibelen» Norsk ordbok. Storartet, overmåte er betydninga. Et gomattråg var det trauet som gomaten, kaffebrødet, kakene, ble lagt oppi og brakt ut til slottefolket når det var oppsylar etter endt onn. Mary Boldermos bok «Dialektord i Hemnes» er uten tvil blitt et rekti så arævillers gomattråg, spesielt for alle oss som elsker denne dialekten over alt på jord, og dessuten for språkinteresserte folk flest.

dialektord

Illustrasjon: Trond Stien

En dag da min bestefar Jakob Israelsa skulle dra lagna (garnet) i Leirelva, fant han det fullt av og delvis ødelagt av rusk og rask. Da han skulle ble spurt hva det var som hadde kommet i garnet, svarte han: «Ein okje, ein stuke, ein stake, ja formele ein krakje!» I 1999 ville mange, sjøl sambygdinger, ha hatt vondt for å forstå meninga i dette utsagnet. Men utgivelsen av «Dialektord i Hemnes» vil igjen gjøre det mulig å forstå det fortvilte utbruddet over den sundslitte lagna.
På 270 sider presenteres nærmere 4.000 dialektord fra det området som i dag omfatter Hemnes kommune og som i grove trekk er utbredelsesområdet for det som tradisjonelt har vært kalt sørranværings-dialekten.
Et liknende innsamlings-og registreringsarbeid har aldri vært gjort verken i sør- eller nordransk område. Det er derfor et pionerarbeid vi snakker om.
Det er interessen for detheimlige talemålet, og sikkert også en god del sunn nysgjerrighet, som i en årrekke har drevet Mary Boldermo til å samle på ord. På oppdrag fra Hemnes kommune har hun påtatt seg arbeidet med å systematisere ordsamlinga og lage bok av det. I arbeidet har forfatteren støttet seg på ei referansegruppe med innfødte fra ulike deler av kommunen. Hemnes kommune står som forlegger for utgivelsen.
Boka innledes med artikkelen «Talemålet i Hemnes», skrevet av vefsningen og språkmannen Per Sjåvik. Dette er en liten, men ikke desto mindre verdifull, del av boka, som gir en lettfattet språkvitenskapelig omtale av sørranværings-dialekten/ hemnesdialekten, et talemål som skiller seg klart fra både vefsnmålet og «søsterdialekten» i Nord-Rana.
Jeg skal her ikke gå inn i detaljene, bare nevne en ellers lite påakta kuriositet som Sjåvik påpeker. Sørranværingen er nemlig en av få norske dialekter som fremdeles aktivt bruker dativ, sjøl om mye av språklitteraturen hardnakka hevder at dativ er gått ut av norsk talemål. I bygdene i Hemnes kan man fremdeles høre brukt preposisjonsuttrykk som i tretien, i ainnerstuen, i Bleikvasslien, åt fjøsæ, i justerelven osv. I følge Sjåvik er slike former «arkaiske drag som har eldgamle tradisjoner», like fra norrøn tid.
Det som nok de fleste, og jeg blant dem, vil synes er aller flottes med denne boka, er å sitte og bla, side etter side, og smake på gomat fra dialekten vår. Ordene er ordna alfabetisk, og presentert på luftig og elegant vis, slik at sidene ikke blir for tettpakka. Det hele er krydra med morsomme og illustrative tegninger, utført av Tore Furuhatt og Trond Stien.
Mange vil nok bruke boka til å leite etter ord som er unike for Hemnes-området, og de vil neppe bli skuffa. jeg har allerede nevnt et par eksempler, å det formele kralæ a slekt i bokæ. Krenel, for eksempel, er som kjent (nesten) det samme som fattigmannsbakkels. Eller sjerel, som sjølsagt er det egentlige navnet på…. spissmus.
«Dialektord i Hemnes» tar ikke bare for seg kuriositetene, de aller merkeligste orda, men viser også hvordan ord som er i bruk i heile landet blir uttalt og brukt i dette området. Det syns jeg også er verdifullt når dialekten i heile si bredde skal presenteres.
Etter den omfattende ordlista følger flere avdelinger viet ulike sider ved dialektbruken. Her finner vi lokale uttrykk og uttrykksmåter, noen av dem i aktivt bruk, andre gått av moten, men så gode at de med fordel kunne tas opp igjen. Eksempler: «Stainn i jeitsteræ» (stå i dype tanker); «ute å tar høgdæ» (holde seg til fint folk) . Et kapittel tar for seg gamle uttrykk fra båtbruk og båtbygging. Det er spesielt viktig at disse begrepene fra et gammalt handverk, som nå er så godt som borte, blir bevart for etterslekta. Videre følger et kapittel med ordtak og talemåter, som «Det nøtt kje å sal pørkæ» og «Gle deg gråjeit, i måræ bi du kvit». Gåter, rim, regler og ellinger har fått sin plass, og lokale navn fra flora og fauna. Her finner vi både bjynnguplæ (geitrams) og ømmer (lom), move (rips) og auskarlomp (rumpetroll), finnpip (åkersnelle) og haræhokræ (perleugle).
Sjølsagt er det umulig å registrere rubbel og bit av dialektord i en utgave som dette, og så vel forfatteren som Hemnes kulturkontor etterlyser mer av samme slaget.
For oss som for lengst har viklet oss ut av ut av segerhinnæ (fosterhinne), og som husker noen av de gamle dialektorda i bruk, er dette rett og slett en skatt. Men også fæsjen og småkørvan og sjeiddebræstingan har godt av dette, og kommer til å sette pris på at det innsamlingsarbeidet er gjort og nå altså spredd til mangmainn». På dette viset hindrer man at denne ordskatten blir avglemt. Men ikke bare det, man kan også «risikere» at noen av de de gamle, trauste orda kommer i bruk igjen. Utgivelsen passer som hånd i hanske med den gjeldende læreplanen i skolen, hvor integrering mellom skole og lokalmiljø er vektlagt, og en kan rekne med at boka derfor vil finne sin sjølskrevne plass i Hemnes-skolene si norskundervisning.
Bak i boka finnes en CD med kostelige klipp fra Radio Korgen, også en viktig dialektbærer. Disse målprøvene fra ulike steder i Hemnes gjør det mulig å ikke bare lese, men i tillegg lytte til dialekten, og samtidig få med seg noen riktig gode historier. Min favoritt er Telmar Thomassen sine motorsykkelhistorier, «Davidson er død, men Thomassen lever».
La meg dessuten ikke glemme å nevne omslaget, som er ei tegning av bygde-kunstneren Sigurd Trongmo. Vi ser karikaturer av forlengst henfarne korgværinger utenfor Eitran i Kørgsjyen en preiksøndag ca. 1910.
Alt i alt: Mary Boldermo og utgiver Hemnes kommune har med denne utgivelsen gjort et stort og viktig, ja uvurderlig stykke kulturvern-arbeid.
Den som eventuelt ikke liker boka, er og blir en kryselstake (sutrende person), med andre ord en søtterkommode. Man blir rett og slett katæ (kvikk, opplagt) når man ser at det lages ei bok som dette.

Mary Boldermo
Dialektord i Hemnes
268 sider pluss CD med målprøver
Illustrert

Følg Facebook-gruppa Ord og uttrykk fra Hemnes- og Rana-distriktet

 

1 kommentar

Filed under Feature, Omtale

Noen måtte se etter dyra

Under kamphandlingene i mai 1940 ble befolkninga i Finneidfjord evakuert, men samekvinnen Kristine Klemetsen trossa kuler og granater og ble igjen hos husdyra.

Kristine arbeidet på gården Dalen, og hadde blant annet ansvaret for melking og stell av dyra. Da kamphandlingene mellom norske og tyske styrker nærmet seg tettstedet og kuler og granater begynte å svirre over Finneidfjord, ble alle som bodde der evakuert. Men budeia Kristine Klemetsen nekta å la seg rikke. Hun var trofast mot kyrn og småfeet hun hadde ansvaret for.

Kristine stelte fjøsen på Dalen. Og ikke bare det. Hun gikk også til nabogårdene og tok seg av kreaturene som folk hadde forlatt mens kamphandlingene pågikk.

Opptil fleire ganger tok folk kontakt med henne, for å få henne ut av fjøsen og bort fra krigssonen.

Men Kristine nekta. Hun hadde en jobb å gjøre, mente hun, og mer var der ikke å si om den saka.

Ei kule på villstrå perforerte hodegjerdet på senga hennes. Hun var i fjøset da dette skjedde, og etterpå ville hun ikke ha noe prat om det.

Kristine Klemmetsen, eller Kristine Klemsdet på dialekt, var datter av Klemet Person i Krokan. Samefamilien hadde heimen sin under Klemethelleren, en steinheller i Leirskardalen. Respekte og empati med alle levende skapninger hadde hun nok fått med seg heimefra, fra oppveksten under helleren hvor familien og husdyra delte de sparsomme facilitetene.

Mer om krigen på Helgeland:

– Lederen overlot oss til vår undergang

Da nordmenn myrdet fanger i Korgen 

Slaver for motstandskampen

Da Hemnesberget brant – sivile i skuddlinja

Om «kaptein Sjøberg» – og et lensmannsmord

2 kommentarer

Filed under Feature

Hvem banker?

Hvem banker! sa Per Anker

Det er muslimer! sa Per Svimer

Hva vil de? sa Per Skli

Ha asyl, sa Per Spyl

Hvor mange? sa Per Slange

En to tre fire, sa Per Flire

Vis dem inn! sa Per Spinn

Kast og dump! sa Per Trump

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

​PC fikk nytt liv med Remix OS

I stedet for å kaste en fire år gammel, veldig treg PC, kan du gi den nytt liv. Å installere Remix OS er et godt alternativ.

Jeg fikk i hende en Acer Aspire V5-122P, med Windows 8 installert. Laptop-en var produsert i 2013, men var etter hvert blitt så treg at den i praksis var ubrukelig. Den brukte minst ti minutter på oppstart, og ytterligere minst ti minutter før applikasjonene reagerte. Så treg var den, at den ikke engang egnet seg ti å surfe på nettet. Så det er ingen overdrivelse at den var moden for resirkulering.

En treg-ost

Men før jeg ga den helt opp, gjorde jeg en del søk på nettet. Resultatet var nedslående: Akkurat denne modellen fra Acer blir dømt ut i diverse brukerfora. Prosessoren var av det dårlige slaget, selv den gang denne laptopen ble lansert. Dette, sammen med at maskina ble levert med 4 GB RAM, ga den treghetsopplevelsen som også jeg hadde sett. Acer Aspire V5-122P var med andre ord stemt ut av det gode selskap.

Løsning 1: Linux

Ettersom jeg har fusket litt med Linux til heimebruk i mange år, bestemte jeg meg for å gjøre et forsøk. Jeg erstattet Windows 8 med en light-versjon av den mest brukte Linux-varianten, Ubuntu. I likhet med de fleste Linux-distribusjonene er dette fullverdige operativsystemet gratis.

Og straks ble det mer fart i sakene. Nå boota den i løpet av et minutt eller så, og det ble mulig både å bruke tekstbehandling og diverse nett-applikasjoner. Men høvelig treg var den, også om jeg sammenlignet med den vel 10 år gamle Lenovo-en min som for lengst har blitt en Linux-laptop.

wp-1485978780379.jpg

Remix OS installert.

Løsning 2: Remix OS for PC

Tilbake til min Acer. Nylig leste jeg om et et nytt, gratis operativsystem, Remix OS for PC. I store trekk er dette Android OS, som er installert på telefoner og nettbrett. Forskjellen er at Remix OS er tilpasset maskinvaren i en PC.  Det betyr at du får en PC hvor du kan installere og bruke alt det du lyster fra Googles App-store.  Remix har i tillegg en egen app-butikk som du kan installere fra. Hvis PC-en ikke har berøringsskjerm, kan du bruke mus og tastatur. Har den berøringsskjerm, kan du i tillegg bruke skjermberøring.

Foreløpig fines det ikke et program som lar deg installere Remix OS som eneste operativsystem på en PC, men det kommer, lover utviklerne. Men er laget et enkelt program, slik at du kan installere Remix OS ved siden av den Windows-en du eventuelt har installert fra før. Da kan du ved oppstart av PC-en velge om du vil at den skal starte opp Remix eller Windows.

Men nå hadde jeg utstyrt min maskin med Linux. Et nytt nettsøk førte meg til YouTube, vår tids hovedkilde til visdom.

Der fant jeg en flott video som forklarer hvordan du kan installere Remix OS ved sida av Ubuntu Linux:

Ved neste omstart av maskina kunne jeg nå velge mellom Remix og Linux.

Nettbrett de luxe

Brukeropplevelsen i Remix OS er omtrent som på et nettbrett. Men det at du kan bruke tastaturet, vil mange oppleve som en fordel. Dessuten at du kan jobbe mot en skjerm i breddeformat, som du ikke behøver å ha liggende i fanget ☺ Og det at du på PC-en kan benytte deg av alle applikasjonene som du har på telefonen din, gir mange ekstra muligheter. Hvis du ikke er avhengig av store office-pakker, er det i stedet enkelt å bruke for eksempel Google Disk eller Dropbox, som også gir deg mulighet for lettvint å dele dokumenter med andre. Og ikke bare det: Du har en PC med Android-grensenitt som har direkte tilgang til godt over 400 GB lagringsplass. Ubuntu ligger for det meste ubrukt på maskina, men opptar ikke mer enn en brøkdel av harddisken.

Mer minne

Min Acer Aspire V5-122P var som nevnt utstyrt med 4 GB RAM. I dagens verden er det slik at med en treg prosessor blir dette vel lite minne. Acer oppgir selv at minnet på denne maskina kan oppgraderes til 6 GM. Punktum. Men etter litt lesing på diverse brukerfora spanderte jeg 8 GB ekstra, og det viste seg at maskina uten plunder godtok de til sammen 10 GB RAM som den nå har. Og da ble den svært smidig i bruk, selv om Remix i utgangspunktet er lite kraftkrevende og virker greit med bare 4 GB RAM. Aberet er nok at mye minne går på bekostning av batterikapasiteten. PC-en har en vanlig «gammaldags» harddisk, som jeg kanskje kommer til å erstatte med en mindre ressurskrevende og raskere SSD-disk.

wp-1485978793961.jpg

Remix OS for PC. Skjermbilde.

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

– She’s running away, she’s running away!

Melstein 1692: Four men were brutally murdered. The heroine of the drama is a 14-year servant girl who ran away, risking her own life.

By Torstein Finnbakk
Translated by Dr. Gregory M. Shreve

– Hun stikker av, hun stikker av! This story in Norwegian

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

The Storied Past

Sixty-Sixty

Joan inherited a keen and abiding interest in the history of her (very) Scandinavian family from her parents and grandparents. She inherited documents, letters, photographs, and a variety of treasured heirlooms from both her Swedish paternal side and her Norwegian maternal side. Family histories done the old way, from personal accounts and letters, library research, and maybe a paid researcher from the old country, were passed down along both lines. These treasured manuscripts—links to an exotic, fascinating past, shaped Joan’s lifelong interest in her Swedish and Norwegian family roots.

But maybe it was the stories—most of all—that captivated her. To a young child, especially one as curious as Joan, stories of distant places and olden times bore a special fascination. Especially vivid in her active imagination was Norway.

From an early age her grandfather, Martin Cornelius, had regaled her with tales of that far-off country. He even used to read to her…

View original post 3 577 more words

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Om gammalkongens død, Golfkrigen, Simon Slåttvik og Mo i Rana

E12, mellomriksvegen Mo i Rana-Umbukta. Ved Utsikten er bommen nede.

Jeg svinger inn på utkjørselen, og parkerer den vesle toyotaen ved sia av den kvite Volvoen. Svartemarja er blitt kvit, tenker jeg. Det liker sikkert Arne Myrdal. Men den har striper på sida.

Februar 1991. Dette ble skrevet  i høve forberedelsene til HM Kong Olav Vs begravelse,  Kong Harald Vs innsettelse – og Golfkrigen.

En av de svartkledde står og skuler på meg bak hjørnet på den vesle moelvenbrakka. En annen ligger på kne ved et lite dieselaggregat borte i snøen. Jeg gjør kameraet klart. Bajonetter på. Rusler påtatt sjølsikkert bort til dem, med lua kjekt på snei.
– Jeg kommer fra Rana Blad…
– Jaha, sier den myndigste av dem, og mønstrer meg alvorlig. – Tred ind om her er trangt. Det ER trangt. Vi stabler oss oppimellom bordet etter hverandre. Trangt, ja. Men varmt, for de har som antyda aggregat. Og elektrisk ovn. Foreløpig ingen energikrise.
– Det er ganske trangt her…
– Vi du ha kaffe?
– Jatakk…
Dette virker som en noe midt mellom konfirmasjonsleir og speidermerkeprøve. De er jo så unge, disse karene. Men jeg går ut fra at de har stemmerett, såvel som førerkort klasse BE. Derfor sier jeg ikke noe i nevnte retning, for ikke å røpe min egen framskredne alder.
Jenta tvers over bordet er pen inni uniformen. Krittkvite, kraftige råkosttenner.
Hvordan det er å være på den slags vakt?
– Nei, det er da en vanlig jobb. Ja, ikke SÅ vanlig , men ganske vanlig, joda vi er jo litt ekstra i heilspenn. Og så er vi bevæpna. (Taushet) …men det skal vi visst ikke si.
– Kaliber 22?
– Nei, 38.
De ser prøvende på hverandre. Hvorfor spør han så masse-passe oss for journalisten-blikket.
– Smith & Wesson, svarer han som er mest for seg, han med feltjakka. Jenta bare smiler kvitt i kvitt.
Han i grønt begynner på en kronikk om Saddam Hussein. Og kaffen er i tjukkeste laget.
– Kan du fatt kefør di ikkje ha harva over han derre…
Han prater seg virkelig varm.
– Men det nøtta vel lite så lenge vi sett her og spør svenskan etter legitimasjon, så lenge Rana e overfylt av kurdera og muhammedanera.

Ke D skaft?

– Kefør e dåkk ikkje heller innmed grensa?
– Svenskan har ein post på si sida, innmed Strimasund.
– Men det e da minst seks mil dit?
– Ja…
Igjen dette det va då frøktele ke han spør-blikket.
– Det e no bestemt at vi ska vær her. Og så er det så høvelig , i og med at det er en bom akkurat her. Men det blir litt vanskelig nå imot helga, når alle hytteeieran kommer.
– Hva gjør dere da?
– Vi stopp berre dem som kjem aust…nei vestover, må det vel bli.
– Og de uten legitimasjon sender vi tilbake til Sverige.
– Nordmenn også?
– Ja, de uten legitimasjon, til Sverige?
– Nei, nei, di må fer heim og hent det. Hvis vi ikke kjenn dem.
Om det har hendt noe?
– Nei, det einaste va ein Pajero som kom frå Mo. Han kjørt rett inn i bommen, før han va så nysgjerrig på politibilen.
Da kommer det en bil vestover. Bildemotiv. Utsikten. Bil som stanses av politiførstebetjent.
– Nei, det e jo han som kjørt østover i formiddag…
– Jaja, vi får poser litt før pressa!
– Sertifikat og vognkort…Jaha…Enn han som sett attmed deg, hen e vell like fri før legitimasjon no så han va då han kjørt innover?
– Bi han sendt tel Sverige no?
Hvor de har vært? Sjåføren rødmer, rett og slett. Men når han i feltjakka er kommet på sytten skritts avstand, sier sjåføren til meg gjennom munnvika:
– Sant å sei så ha vi vøre på fjelle å prøva skutern. Heilt ulovle, før å sei det rett ut!
Hva de synes om å bli sjekka sånn?
– Jo, det verk frøktele betrygganes. Og så e det no greiar enn om dem ha stilt seg opp og fekta med makinpistola…. Men egentle e det nokka helvetes førbainna tåpskap. Her kunn man ha kjørt att og fram over grensen med sprengstoff på ein snøskuter dagen på tamp. Men det e no greitt at dem sjekk, forsåvidt…
Vakkerjenta i politiuniform poserer, stadig like kvitt i kvitt, mens ho åpner bommen.

Flashback to Fageråsen

Idet jeg kjører ned fra fjellet, hører jeg på radioen at den nye kongen skal tas i ed.
Under Norgesmesterskapet i spesielt hopprenn i Fageråsen 1957 så jeg Kong Olav for første gang, nei, Kronprins Olav var han ennå, og jeg var fem år.

Jeg mener i hvertfall at jeg så ham, i kvit anorakk, og så Rolf Kirkvaag fra Kringkastingen, og jeg mener å huske at også han var i kvit anorakk. Og østerdalslue. Men det er mulig jeg blander.

I hvertfall er det slik at jeg i bakhodet har et bilde av Kirkvaag, stående på kulen i Fageråsen i kvit anorakk og østerdalslue – foran an svær mikrofon.
Der var tider, det, med Kronprinsen, Kirkvaag og Kringkastingen. Og Simon Slåttvik, nesten-ranværingen, som riktignok ikke ble Norgesmester. Men hoppa langt . I sjølveste Fageråsen.

Det var nok de voksne som hadde mest glede av det. Sjøl fraus jeg på beina. Jeg sto lenge bak ei raud fjølbu ned på sletta et sted og hoppa opp og ned i de nye filtskoene for å få varme i tærne.

På heimturen kjørte bussen seg fast i snøsørpa et sted på Riksveg 50 mellom Finneidfjord og Korgen. De siste milene fikk vi skyss med lærer Leirskar som kjørte oss heilt heim i en beige Pobeda, eller kanskje det var en PV, jeg er ikke sikkert, for det var mørkt da vi kom heim, og jeg var bilsjuk.

Røssvoll i Rana minus 12

Firogtredve år seinere svinger jeg inn på parkeringsplassen ved Mo i Rana lufthavn, Røssvoll i Rana, mens radioen melder om enda mer kirurgisk presisjonsbombing over Bagdad, god sikt og pluss femhundre grader celsius.
I innkjørselen ligger en overkjørt fugl, flatklemt fredsdue, pressa paloma blanca, pax ala Bush.
Utafor terminalen står ei til av disse kvite svartemarjene, som før beskrevet. Inni den ikke uoversiktlige ankomsthallen er det folketomt, for det er langt mellom landingene og tettere mellom overflygningene, vinters tid som det er.
Her kunne jeg ha storma inn med en busslast baader-meinhofere, en bunt detonerende lunte, sytte kilo TNT og en kinaputt, fylt toalettskålene med nitroglyserin, robba kronesautomaten fra Redningsselskapet og rømt åstedet på spark – hvis jeg hadde vært en slik en.
Jeg stikker hodet, nei overkroppen, inn gjennom billettluka. Det er folketomt, bare enn blinkende dataskjerm. Nå. Så er det vel noen i tårnet. Tobias, for eksempel. Borti et hjørne holder i hvertfall Tante Sofie på og mopper. Hun kaster et skrått, misbilligende blikk på meg og mopper videre.
«Adgang Forbudt» står det på ei dør, som jeg straks river opp og snubler over dørstokken inn på et slags kontor.
– Eg sku ha snakka med purken.
– Dem e her inne. Eg ska vis deg ke dem sett hen.
– Her. Han kommer ifrå Ranabla, sier den hjelpsomme flyplassmannen.
De sitter som i andakt på TV-rommet. Nykongen tas i ed.
Jeg hilser høvisk og setter meg ned ytterst på en plaststol med veska på knærne. Litt utilpass inni boblejakka. Ingenting sies. Man forstyrrer ikke ordensmakta mens Kongen innsettes.

Security anno 1991

Vaksinasjonsarret på venstre skulder verker litt. Om noen dager drar jeg til India. Via Frankfurt. Det blir ventelig meir oppstyr på flyplassene dernedover, tyskere med nystaila caps og små snertne maskinpistoler.
Imens blir Kongen ekte Konge. Ikke det at det er viktig, men jeg har notert at Sonja mista noe i dronningstolen, som hun plukka diskret opp idet hun skulle gå.
– Æh..E dåkk her heile døgnet på tamp?
– Nei, no må du vent, æ ska sjekk-opp nå først.
Den eldste av de svartkledde reiser på seg og går ut for døra ei vending. Skrap..skrap…ein fra Rana Blad, ska vi sei at..Nå!…Nå!
Jeg hører det i radioen til ham som sitter nærmest meg, før han skrur ned volumet. Begge de to politiførstebetjentene har barter. De skuler på meg, syns jeg. Blir jeg lagt i jern, nå, og kilt under føttene? Jeg skraper litt med skoen.
Så skrider den eldste inn igjen. Han er trønder og har sjekka-opp noe.
– Ka det va du vill?
Han er ikke entydig godmodig.
Også han er politiførstebetjent, viser det seg. Et kronglete ord å skrive: politiførstebetjent.
Ikke får jeg mye ut av ham, heller. De er her for å passe på. Ferdig med det.

Konstabel på sin post

– Bilde? Kan det vær nødvendig. Javel. DU får still opp!
En av de yngre blir kommandert. Han er bare politikonstabel. Foran døra til rullebanen blir han foreviget. Han stiller seg i bredbeint positur, med armene over kors på brøstet.
– Nei, pass-på våpenet! sier trønderen. – Vi vell helst itj at det ska bli fokkusert på det, tilføyer han forklarende til pressen.
Konstabelen gjør da med et elegant hopp vending på stedet, som en kosakk, stadig med armene i kryss. Han blir stående i den nye stillinga, ubevegelig, med pistolhylsteret vendt bort.

Bildet tas behørig, og får teksten «Mo i Rana lufthavn. Førstepolitikonstabel på post mot den internasjonale terrorismen»

2 kommentarer

Filed under Feature