Hun stikker av, hun stikker av!

Fire mennesker blir brutalt myrdet. Helten i dramaet er ei 14-årig tjenestejente som stikker av med fare for sitt eget liv.

Ei februarnatt i 1692 utspant det seg et uhyggelig drama på den vesle øya Melstein på Helgelandskysten.

Av Torstein Finnbakk

Et båtlag med fire karer bestemte seg for å søke husly hos Sjur Paulsen og Anne Pedersdatter på Melstein. Det viste seg å bli en skjebnesvanger beslutning.

Artikkelen bygger primært på intervju med forfatter og folkeminnegransker Dag Skogheim (1928-2015). Intervjuet ble gjort i 2013. Han var sjøl fra Sør-Kvaløya i Sømna, bare noen kilometer fra Melstein, og  kjente svært godt historia om drapene der ute. På 1970-tallet samla han inn fleire varianter av sagnet. Han skreiv  også en novelle om dette, som seinere ble dramatisert.

dagskogheim

Dag Skogheim forteller sagnet om Anne og Sjul. Foto: Arnt Ragnar Arntsen

Dag Skogheim tok utgangspunkt i et sagn, slik han blant annet hadde hørt det fortalt av bestefar sin. Melstein, eller Steine som det ofte kalles, ligger bare noen kilometer fra vestsida av Sør-Kvaløya, i Bindalsfjorden, omtrent midtvegs mellom Sømna og Leka.

Historia og sagnet handler om Anne og Sjul , som i 1692 plyndret og slo ihjel fire mann på Melstein.

Lutfattige

I bokverket «Gård og slekt i Bindal» er Melstein omtalt som «Den mest marginale gården i Bindal». Melstein var nærmest en husmannsplass. Den berglendte øya er bare en kilometer lang, med mulighet for et svært begrenset utkomme. De som bodde der på 1600-tallet har neppe hatt andre husdyr enn et par sauer og i høyden ei ku. Dette var lutfattige folk, sjøl om de i det alt vesentligste levde av fiske.

Ingen kilder forteller hvor de to som bodde på Melstein kom ifra. Av kirkebøkene framgår det at Anne Pedersdatter og Sjul Paulsen ble gift i Solstad kirke i 1682. Sjul står oppført som «værmann»og bruker på Melstein fra 1682-1693. De hadde altså bodd der i ti år før de begikk drapene, og kan ha  vært i 30-40-åra. De hadde ingen barn.

Hvorvidt de også tidligere hadde begått liknende eller andre forbrytelser som ikke var blitt oppdaget, kan man bare spekulere over. Melstein var et avsides sted, men følger du dagens skipslei, segler du bare et skikkelig steinkast fra øya.

melstein_hustuft

Hustuft på Melstein. Foto: Håvard Sylten, Gård og slekt i Bindal, bind 1

Huset til Anne og Sjul stod nok i ei vik nord på Melstein hvor det også i seinere tider var hus. De som seinere bodde på Melstein, var ikke i slekt med Anne og Sjul. I praksis fantes det ingen andre steder hvor en kunne reise en bygning. Det er ei fin vik med en liten jordvoll bak. Løa må ha ligget i nærheten av det som den gang var ei myr. Der er det nemlig en steinheller, et sted hvor det var naturlig å bygge ei løe,  50 – 100 meter fra huset.

Gjennom dokumenter, artikler og ikke minst Skogheims intervjuer med folk som har viderefortalt sagnet om drapene er hendelsene godt beskrevet:

Det kom en båt

En fembøring kommer seilende sørover. Fire mann er ombord: Karsten Jensen, Lars Størkersen, Størker Olsen og Lars Larsen. Alle fra Grønnøy i Meløy, lengst nord på Helgeland.

kart_stort

Mellom Kvaløya og Leka ligger Melstein. Det høgeste punktet på øya er 29 meter over havet.

Antakelig var de på veg til Bergen, men noen kilder sier de ikke aktet seg lenger enn til et Trøndelag. Meløyfjerdingene skal selge varer, og de skal kjøpe med seg saker og ting  hei

En fembøring kan være opptil 50 fot. Foto: Torstein Finnbakk

Det er ikke plass til virkelig store rikdommer i en fembøring, men noe har det vært, blant annet utstyr, penger og en del sølv. På Sør-Helgeland  får de sjøfarende vanskeligheter med vær og vind. Sannsynligvis har det vært landvind, østavind. På fjorden mellom Vennesund og Holm kan østavinden være problematisk. På Melstein var ikke ilandkommende i slikt vær.

melstein_kart_sylten

Kart over Melstein. Fra Gård og Slekt i Bindal, bind 1. Huset til Anne og Sjul stod trolig i Husvika, nord på øya.

De fire legger båten på yttersida, det eneste stedet de kan komme til lands i østavinden. De tar seg på land. De kommer inn til disse to som har ei tjenestejente eller forsterdatter på 14 år, Anne Jonsdatter. Det tre som bor der blir nok forbauset når det kommer besøk på seinkvelden.

Dag: – Jeg kan også tenke meg at de har vært litt brautende. De kom jo til disse utfattige forholdene, i et hus som nærmeste kan ha vært ei gamme, murt opp med stein og tettet med torv. Når disse fire kommer inn der, litt bryske og dominerende, får de som bor der en følelse av mindreverd.

Det er ikke plass inne. Anne og Sjul har ikke annet å by dem enn løa. Der er det høy som de kan ligge på, og sikkert har de tatt med seg skinnfeller fra båten.

Det er ingenting i rettsdokumentene som tyder på at de har  varet seg eller holdt vakt. De sovner inn. De er slitne, etter å ha buksert fembøringen på land i austavinden. Det var vanskelig å belegge båten i blåsten, med fare for liv og lemmer. De  fire karene har neppe diskutert særlig mye seg imellom. De var slitne, og ennå var det langt til Leka, så de har rett og slett bestemt seg for å gå i land på Melstein.

melstein_steingjerde

Steingjerde mellom dyrket mark og beite på Melstein. Bilde fra Gård og slekt i Bindal bind 1. Foto: Håvard Sylten

Håvard Sylten, Gård og slekt i Bindal, bind 1

Slå dem ihjel

En brautende adferd og det de har med seg, har avslørt at de besøkende ikke kommer tomhendte til gards.  De har med seg mange verdifulle saker. Anne og Sjul har nok gjort seg forestillinger om hva disse fire har med seg. Noe har mennene kanskje skrytt av, noe har de kanskje vist fram. Ane og Sjul begynte kanskje å fabulere, og blitt mer og mer fristet. Fikk de tak i dette, regnet de kanskje med at framtida deres var sikra. Dette var rikdommer som de kunne gjøre seg nytte av. ”Og hvordan kan vi få tak i dette? Jo, vi kan slå dem i hjel!”

melstein_aneogsjulisteine_1993_ytringen

I 1993 ble «Dramaet om Ane og Sjul i Steine», basert på en novelle av Dag Skogheim, satt opp i regi av Nordland Teater og Riksteatret. Foto: Avisa Ytringen

Dag : – Jeg tror ikke at de diskuterte dette opp og ned. Jeg tror at deres sosiale plassering gjorde at de ikke reflekterte over eventuell straffeskyld. De så dette, at rikdommene var der, på Melstein.

Anne og Sjul har hver sin øks med seg når de går bort til løa. Jeg tror det er to voksne, sterke mennesker, som nå skal drepe fire mann. Du skal være både bøyelig og lett i lemmene når du skal slå i hjel noen med øks, når arbeidsforholdene er så vidt kompliserte som de må ha vært i denne lille løa.

Det var ei forutsetning at det var lyst nok, og det var det – måneskinn. Løa hadde neppe noen dør, snarere en lem, og når du åpnet den, ble det lyst nok.

De fire må ha plassert seg slik at det var relativt enkelt å komme til hver enkelt når de hugg dem i hjel. Det framgår ikke av rettspapirene om de brukte eggen eller øksehammeren. Men de må ha ligget med en viss avstand mellom seg, slik at det var mulig å ta dem, mann for mann. I rettssakene framgår det at begge to hogg.

Et skrik i måneskinn

I «Gård og slekt i Bindal» bind 1 skriver Håvard Sylten om dette: «På den siste fikk de ikke inn skikkelig slag med det samme, slik at han rakk å reise seg opp på albuen og ga fra seg et skrik før han fikk det siste slaget. Da fosterdattera Anne Jonsdatter vakna av skriket, sto hun opp og snek seg ut. I månelyset kunne hun se at Anne og Sjul slepte en mannsperson iført en svart skjorte ut av løa og oppover berget. Etter ei stund kom de tilbake og dro ut en ny mann som var svartkledd og for samme veg med ham. De to siste ble dratt over berget mot sjøen. Da Anne og Sjul var ferdig med dette, gikk de inn og la seg.»

DSC_6286-Edit-01

Melstein med Leka i bakgrunnen. Foto: Torstein Finnbakk

To ble kasta på havet. To ble senka i ei kjønn, nærmest ei myr, på øya.

Dagen etter, da Anne og Sjul begynte å bryte opp bommene de hadde tatt fra båtlaget, oppdaget fosterdattera blod på marka. Da hun spurte dem om dette, truet de henne på livet.

Gimsenkarene

Et par uker seinere kom naboene Torger Jonsen og Jørgen Sjursen fra øya Gimsen på besøk. Sjul kunne da fortelle dem at han hadde funnet en båt og en del vrakgods på sjøen. De ble enige om å holde dette skjult og dele byttet. De hjalp dessuten Sjul med å hugge i stykker fembøringen, og tok med seg seglene heim til Gimsen.

Dag: – Slik gikk det til. Fordi forutsetningene var til stede for drapene: Det var lys nok, og mennene var sovnet. Når drapene var gjort, kommer det som øker intensiteten i det hele: Jenta. Vi vet hun er 14 år. Vi vet ikke hvor hun kom fra. Fra rettsaken framgår det at hun har latt som om hun sov. Hun har hørt at de snakket sammen. Mens mordene ble utført, har hun hørt et skrik.

melstein_flyfoto

Flyfoto av Melstein. Kilde: norgeibilder.no

Sagnet

Dag Skogheim forteller her sagnet, slik han hørte det fortalt av bestefar sin:

– Ute på Melstein var det en gang tre mennesker som bodde, ho Anne og han Sjul i Steine, og ei tjenestejente. Det kom fremmedfolk til øya. De hadde med seg mye, og så ble Anne og Sjul enige om at de skulle ta livet av dem. Og det gjerde de. Men de visste ikke at tjenestejenta og hadde sett og hørt dette. Og etter hvert ble de klar over at hun visste noe hun ikke burde vite. De ville ta livet av henne også. Dette bestemte de seg for å gjøre under kornonna, i september. Det passet godt, for på den tida henter du fra innlandet både ved og det du trenger for vinteren. Da kan han ta henne av dage, for hun skal være med innover å hente ved. Da de kom dit, til Rangådalen, og de gjorde seg ferdig til å dra heim, sa sier jenta at hun har glømt halstørkleet hennes mor. Han måtte vente på henne, mens hun sprang oppover bakkene. Da er det hun legger på sprang for å komme seg unna til Gutvika. Da tok Sjul Øksa og sprang etter henne. Då ho va kommen så langt at ho såg Gutviksgårdene, då ropa ho. Då stoppa dem å arbeid der, og då var han like innpå henne. Då ho kom til den første gården, kasta han øksa etter henne slik at den sto i veggen. Skogheim reflekterer videre: – Jeg tror hun må ha vært nokså gløgg. Hun har forstått at på grunn av det hun har hørt, var hennes liv i fare. Det har lyktes henne å late som om hun ikke visste noe. Hun har hele tida klart å spille den som ikke vet noe. Hun hadde dessuten ingen å fortelle til, for ingen hadde ærend på Melstein, mente Skogheim, og støttet seg på lokale informanter. De neste som eventuelt hadde vært i land på Melstein denne våren og sommeren, kan ha vært en og annen fisker som gikk på land for å spise maten de hadde med seg. Men høyst sannsynlig var ikke dette et sted folk hadde ærend til.

Den dramatiske situasjonen øker etter hvert. Det blir vår og sommer. Men noen ganger må det nødvendigvis ha kommet til uttrykk noe som man ikke har kunnet snakke om. 

 Etter drapet må det ha vært mange anledninger hvor det fantes ting som ikke kunne skjules.

Og jenta kunne ikke flykte, hun kunne ikke stikke av. Det måtte i tilfelle være et overlagt selvmord, hoppe til havs og drukne seg, men hun gjør jo ikke det. Men jeg tenker at de må ha fattet mistanke til henne, for så mye må de ha snakket seg imellom og kanskje forsnakket seg. De må ha tenkt at hun var den eneste som kunne forråde dem.

Morfars versjon

Min morfar fortalte det alltid slik: Det ha vorri sånn at dem mått hent ved på innlandet. Det behøvd kji å vara så mytji ved, men nåkka mått dem ha. Å når du er på Melstein, ke du finn denn veen hen? Jau den finn du på Gutviklandet. For der veks det krongelfuru og bjørk. Det va i september., og dem dreiv med kornet da. De skulle utnytte muskelkrafta hennes til siste slutt. Hun ble med innover for å arbeide. Båten skulle belegges. Veden skulle hogges og kvistes, og strangene bæres ned til båten. Etter hvert må en av dem stå ved båten, mens den andre drar veden fram. Det kan ha skjedd slik at Sjur er ved båten, og da legger jenta av sørover mot Gutvik.

Så begynner dette marerittet, som for meg er mer ladet enn selve mordscenen. Sjul må på ett eller annet tidspunkt ha forstått at hun stikker av. Hun stikker av! Hun stikker til Gutvika for å fortelle til folk dette. Nå har ikke skjul noe valg, båt eller ikke båt, han må nå igjen jenta, og han må slå henne i hjel. Det er da han Sjul i Steine tar øksa og begynner å springe etter henne. Då ho kom så langt at ho kunn sjå Gutvika, der folk va ute og dreiv på med kornet, då kauka ho. Då vart dem var at det va nån så ropa og då slutta dem åarbeid, Då va hainn så nær innpå ho at då ho kom tel første gården, då kasta han øksa etter henne så øksa stod i veggen. Dette tror jeg er en sagn-variant, ved det at man gjør det veldig dramatisk. Og bestefar avsluttet alltid slik: «Då lensmainn kom te Melstein, då satt ́n Sjul på bordet. Å då sa hainn: E mangla eitt menneskjehjarte.»

melstein-i-kveldssol

Kveldsol over Melstein. Foto: Torstein Finnbakk

Det går et lys opp for lensmannen

Ett er sikkert: Lensmannen i Leka dro så ut til  Melstein for å undersøke saka, etter at det var funnet gjenstander som hadde tilhørt båtlaget, som Anne og Sjul hadde forsøkt å omsette. Lensmannen drar først en gang utover, men kommer tomhendt tilbake. Heime på Grønnøy begynner folk å bli urolige for båtlaget som aldri kommer heim. Det var forholdsvis tett båttrafikk langs leia. Praten har nok begynt å gå, om fembøringen med mannskap som er sporløst forsvunnet. Det er spesielt nevnt at far til en av de savnede satte i gang etterlysning etter mannskapet.

Dag: – Så kommer den dramatiske rømningen til jenta. Hun forteller om hva som har hendt der ute på øya. For lensmannen blir indisiene nå så sterke at han drar til Melstein for å hente ekteparet til forhør.

Så er det gjort. I retten kan fosterdattera fortelle de uhyggeligste ting. Sjul tilstår. Anne tilstår aldri. De naboene som har vært med å dele byttet, angivelig i den tro at det var vrakgods, blir dømt til bøter.

Steile og hjul

Både Anne og Sjul blir dømt til lovens strengeste straff, steile og hjul: Ta livet av dem og partere lemmene. Det skjedde i Trondheim.

melstein-steile-og-hjul

Steile og hjul.

Men begge døde i fangenskap, før dommen ble eksekvert. Likene ble likevel behandlet i henhold til domsslutinga. TrondhJems Lagtings Justisprotokoll forteller  at de endte på hjul og steile og at det 14. august 1694 henstilles til byens «rakker» om å fjerne likene og begrave dem på Galgebierget, ettersom de ikke kunne gravlegges i vigslet jord. Galgebierget var på den tiden retterstedet i Trondheim og lå rett utenfor bymuren, ved foten av Steinberget på Ila.

rettsbok

Hvordan det siden gikk med fosterdattera Anne Jonsdatter, fortelles  ingenting om.

Ha du haurt om hain Sjul i Steine
ha du haurt at dæ seies før saint,
at hain drap dæ som kom på lainne,
både storkar og faranes faint.

Hain bod utpå Melstein åelinæ,
bære hain me kjærring å taus,

dem tok imot folk utme leie,
som i skavere plagast å fraus.
                                 Sigrid Wågan

Heile diktet til Sigrid Wågan finner du på side 59 i boka «Hverdagsdikt»

Kilder: Arnt Ragnar Arntsen og Torstein Finnbakk: intervju med Dag Skogheim, Levanger 2013. Gård og slekt i Bindal, bind 1, side 165. Sømna bygdebok, bind 2, side 80. Det hendte i Melstein 1692, artikkel av Arnt O. Åsvang i Årbok for Helgeland 1973. Gunnar Solum: Eventyrkysten: Fra Rørvik til Træna, side 58.


 

7 kommentarer

Filed under Feature

7 responses to “Hun stikker av, hun stikker av!

  1. Interessant og god historie.

  2. Gregory M Shreve

    Hello, my name is Gregory M Shreve from the USA.

    My wife and I read your blog post «Hun stikker av, hun stikker av!» with great interest. My wife is a descendant of the neighbor Torger Jonsen mentioned in the post!

    I have translated your blog post into English and would like permission to post it to the WordPress blog my wife and I publish (with credit to you and a link to your blog and the post.)

    I believe I have translated the post accurately (although I made certain style changes to make it read nicely in English)– so it is not a literal translation. I wanted to make it read like an exciting story!

    I had some difficulty with «Morfars versjon» as I believe there were some words I was unfamiliar with. Any corrections or improvements you suggest would be appreciated. For instance, I am uncertain what a «krongelfuru» is in English — some kind of pine!

    This is an exciting story, thank you (and Dag although he has passed away).

    Gregory Shreve

  3. Tilbaketråkk: The Storied Past | Sixty-Sixty

  4. Anton Ramfjord

    Fin fremstilling om det som hendte en gang i tida der ute på Melstein, Torstein!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s