Da nordmenn myrdet fanger i Korgen 

29. oktober 1947 ble en 49 år gammel mann fra Drammen dømt til døden for å ha myrdet fire jugoslaviske krigsfanger i Korgen. Han var ikke den eneste nordmannen som drepte vergeløse fanger.

Drammenseren, som het Olaf Aleksander Gamborg Nilsen, var en av flere nordmenn som gjorde tjeneste i norske  SS Vaktbataljon under tysk ledelse.  Mange av disse nordmennene drepte forsvarsløse mennesker i krigsfangeleirene i Norge under 2. verdenskrig.

Før Olaf kom til Korgen-leiren i oktober 1942, hadde han tjenestegjort som fangevokter i en tilsvarende leir i Beisfjord  sør for Narvik. I Beisfjord var i ett tilfelle 300 fanger skutt, fordi tyskerne fryktet for at de var smittet av flekktyfus. Etter fire måneder i Beisfjord-leiren var bare 150 av de opprinnelige 900 fangene i live. Disse ble flyttet til leirene i Osen og Korgen.

Korgfjellet. Jugoslaviske krigsfanger på vegarbeid. Bilde fra boka Hemnes i krig 1940-45.

Ordren fra kommandant Karl Hesse i Korgen var å skyte uten skånsel hvis noen av fangene prøvde å rømme.

Det første drapet utførte hirdmannen Olaf Aleksander Gamborg Nilsen (født 1898) mens  han var vakt over et arbeidslag på vegarbeid. Plutselig løp en av fangene oppover en skrent. Gamborg Nilsen skjøt straks mot fangens hode, på under ti meters hold. Fangen døde momentant. «Fluktforsøk», rapporterte nordmannen, da tyske soldater kom strømmende til. Fjorten dagers tid etter dette er mannen fra Drammen satt til å vokte over noen fanger som hogger tømmer. Plutselig roper en av de tyske soldatene: «Da, da, Mensch!», og peker på en fange som er på veg bort fra arbeidsstedet. Drammenseren skyter på 15-20 meters hold. Fangen segner om, men er ikke død ennå. Han blir båret opp på skogsbilvegen like ved. Etter ordre fra en tysker skyter den norske vakten fangen i hodet og dreper ham. Noen uker seinere samme høst er Olaf igjen vakt på veganlegget. Han har gått litt unna arbeidsstedet for å gå på do. En eldre fange kommer løpende rett mot ham, men bråsnur da han får øye på vakten som sitter på huk i grøfta. Fra denne stillinga griper Olaf geværet og skyter mot den løpende fangen, og treffer ham i halsen. Samtidig skyter en tysk soldat med maskinpistol, og fangen blir drept etter at han er truffet av flere skudd i hodet.

Det fjerde offeret het Stephan Besselmann. Han var overløper, jugoslavisk statsborger av tysk eller bulgarsk herkomst, som kommandant Hesse hadde utnevnt til «kapo», brakkesjef. Den tidligere bokseren var stor og sterk og særdeles brutal mot medfangene sine. Han hadde drept elleve fanger i Korgen. Han pleide å stå på trappa til brakka og slå etter fangene med en stokk når de passerte. Han var så farlig at også  noen av de norske vaktene var redd ham. De ble enige om at de skulle drepe ham ved første anledning. Da Olaf blir satt på vakt sammen med Besselmann, skyter han ham ned bakfra på kloss hold, med ett skudd i korsryggen og ett gjennom hodet. Han rapporterte at Besselmann var skutt under flukt.

Flere norske drapsmenn

Beretninga om denne norske SS-vakten i Korgen er bare ei av flere liknende historier. Ved mange av fangeleirene var de norske vaktene vel så brutale og hensynsløse som de tyske. I Korgen var det ifølge vitneutsagn under rettsoppgjøret flere, eller rettere sagt mange norske leirvakter som drepte fanger, og noen norske skal også ha deltatt i massehenrettelser. De fleste av voldsmennene var enten tilknyttet NS’ paramilitære organisasjon Hirden eller den norske SS vaktbataljonen.

Sterke vitnemål under landsvikrettssakene styrket oppfatningen av at drap var utbredt blant de norske vaktene. Korgværinger som Gunvald Villmones, Arthur Brendmo, Ivar Buvik og Benoni Monsen,  og oppsynsmann Kristian Rugaas fra Velfjord, var blant dem som vitnet om dette og navnga flere av de norske volds- og drapsmennene i leirene i Korgen og Osen.

«Bare skyt!»

En dag korgengutten Jakob Fagereng (født 1928) kommer gående forbi leiren, på veg heim fra skolen, roper en norsk hirdmann til ham fra leiren: – Kom hit, så skal du få låne geværet mitt. Han  skal få lov til å skyte noen av de som er innenfor gjerdet, lokker mannen. Skolegutten blir sjølsagt forskrekket og løper heim.

Hvem var de?

Dommen mot Olaf Aleksander Gamborg Nilsen og diskusjonen omkring denne har vært omtalt offentlig mange ganger. I boka «Nådeløse Nordmenn – Hirden» har Eirik Veum viet flere sider til omtale av drap og mishandling utført av norske leirvakter i Korgen og Osen. Her finner vi også fullt navn på mange av gjerningsmennene. Ingen lokale hirdmedlemmer gjorde tjeneste som fangevoktere i Korgen og Osen.  Når det gjelder  andre dømte draps- og voldsmenn har jeg i det følgende  valgt å bruke fornavn og alder.

Den yngste av dem er 16 år gamle Harald fra Lørenskog. Ute på veganlegget skyter han en av fangene i hodet. Også 31-åringen Erik fra Agdenes blir drapsmann. På samme vis dreper 23 år gamle Leif fra Arendal dreper flere krigsfanger. 17-årige Harry  fra Nesodden stikker minst to fanger med bajonett, slik at de dør av skadene. Mange vitneprov fra rettssakene etter krigen fortalte også om nordmenn som deltok i mishandling og grov tortur av fanger.

Den før nevnte 16-årige Harald  blir omtalt som en av de  verste mishandlerne. Han sparker og slår fanger med en slik råskap at til og med andre norske vakter reagerer på det. 16-åringen deltar også i annen fysisk avstraffelse av fanger.

17-årige Harry fra Nesodden er også en ivrig torturist og plageånd for fangene. I ett tilfelle tvinger han en jugoslavisk unggutt til å spise ei levende mus. Den unge fangen dør seinere.

23-åringen fra Arendal regnes som spesielt aggressiv og farlig. Han slår fanger med en stokk og gjennomfører egne avstraffelser på fanger som han ikke syns arbeider nok.

Andre hirdmenn som mishandler fanger i Korgen-leiren er Anders fra Gran, Alf  fra Arendal, Ola  fra Orkdal, Magnus fra Bergen, Ernst  fra Kongsvinger med flere.

I Osen-leiren på sørsida av Korgfjellet er forholdene minst like ille. Også her ble det begått både drap og grov mishandling. I ett tilfelle voldtar en av de norske vaktene en psykisk utviklingshemmet kvinne i nabolaget. Etter krigen blir det funnet i alt 435 lik etter søk i og ved leirområdet i Osen.

Dødsdømt og benådet

I lagmannsretten etter krigen  ble Olaf Aleksander Gamborg Nilsen fra Drammen dømt til livsvarig straffarbeid for drapene på fire serbere i Korgen-leiren. Påtalemyndigheten har lagt ned påstand om dødsstraff, og  anket dommen. Høyesterett skjerpet da også dommen til dødsstraff, men i neste omgang ble drapsmannen benådet av regjeringa. Dommen ble omgjort til livsvarig straffarbeid, og Olaf ble løslatt 20. april 1956. Boka  «De dødsdømte» av Asbjørn Jaklin gir rettsoppgjøret grundig behandling. Forfatteren tar for seg sakene til alle de 25 nordmennene som ble henrettet under landssvikoppgjøret, og de som først ble dømt til døden, men senere ble benådet.

For og imot dødsstraff

Benådningen av drammenseren førte til store diskusjoner nasjonalt. Deler av pressen gikk generelt inn for dødsstraff og mot benådning av dødsdømte. Et opprop for dødsstraff var undertegnet av blant andre forfatterne  Sigrid Undset og Arnulf Øverland. Deres forfatterkollega Aksel Sandemose uttalte derimot: «En kunne ha forstått en massakre i mai 1945, en gjengjeldelse i uhemmet hat og hevnlyst. I 1947 er eksekusjonene bare bestialske. Dødsstraff er ingenting annet enn fysisk vold i groveste form. Den er et tilbakefall i mørke, til straffen som rå gjengjeldelse».

Stortinget diskuterte selve dommen mot drammenseren, og debatterte samtidig dødsstraff på prinsipielt grunnlag. I forbindelse med landssvikoppgjøret var nemlig dødsstraff gjeninnført i norsk lovgivning, etter å ha vært forkastet helt siden 1800-tallet.

Av et betydelig antall nordmenn som myrdet og mishandlet fanger i Korgen og Osen ble bare Olaf fra Drammen idømt lovens strengeste straff. En rekke av mennene fra den norske SS-vaktkommandoen ble dømt for drap og fikk livsvarig straffarbeid, noen fikk betydelig kortere fengselsstraffer, mens andre ble frikjent. De som fikk livstidsdommer slapp oftest ut etter få års soning.

Blodveien – strategisk vegbygging med slavearbeid

Det var av strategiske grunner tyskerne forserte  planene om riksvegforbindelse over Vesterfjellet (som i dag stort sett bare kalles Korgfjellet). Arbeidet kom for alvor i gang hausten 1941. I september 1941 var mellom 70 og 100 mann i arbeid på korgsida av fjellet.

De jugoslaviske fangene fra Beisfjord ble flytta til de nybygde leirene Fagerlimoen i Korgen og til Osen sør for Korgfjellet. SS Obersturmfűhrer Karl Hesse og hans nestkommanderende SS Untersturmfűhrer Karl Lampe hadde kommandoen i Korgen-leiren.

Bruken av krigsfanger som slaver på veganlegget var en del av planen. Bygginga av leirer for jugoslaviske fanger i Osen og Korgen ble derfor påbegynt i januar 1942, og var ferdig samme vår. I hver leir ble det innkvartert om lag 400 fanger og 50 vaktposter.

Blodveien

I løpet av 1942-43 skulle over 600 av fangene dø på dette veganlegget, som betegnende nok ble kalt Blodveien.

I de enkle brakkene ble fangene stuet sammen i køyer uten underlag. De måtte henge av seg klærne om natta, og fikk bare lov til å ha et tynt teppe over seg.

Fangene ble foret med potetsuppe: 10 kilo poteter til fire hundre mann. 10 mann måtte dele ett brød. Voksne karer ble så utsultet at de etter noen uker i leir veide bare 40 kilo.

Til å begynne med hadde de fryktede tyske SS-styrkene vaktholdet i leirene. De for ekstra brutalt fram. I mars 1943 overtok Wehrmacht vaktholdet, som da ble noe mildere. Dette hadde en klar sammenheng med at fangene først nå fikk krigsfangestatus. 40-50 personer fra norsk hird og den norske SS vaktbataljonen verva seg også som voktere.

30. juni 1942 starta de første vegarbeider «med assistanse av krigsfanger», som det het i Statens Vegvesens dokumenter. Da de store tyske styrkene trakk seg tilbake fra Finland seinhaustes 1944, var vegen over Vesterfjellet kjørbar.

500 fanger til Korgen

fangeleir

Bilde fra boka Hemnes i krig 1940-45

Cveja Jovanovic fra Jugoslavia, som var krigsfange i Korgen, skriver i boka «Flukt til friheten» at leiren stod ferdig 23. juni 1942. Da kom «396 deporterte jugoslaviske fanger med den andre sjøtransporten. Leirkommandoen var, som i Osen-leiren, tysk SS-mannskap med tyske politimenn og norske hirdvaktposter.

Fra Beisfjord-leiren kom 70 mann den 2. oktober, og den 4. oktober samme året kom det 70 mann med den tredje sjøtransporten fra Tyskland. Alt i alt ble det sendt 536 deporterte til Korgen-leiren.

I begynnelsen av 1943, den 2. januar, ble 149 mann flyttet til Osen-leiren – det var nå 234 mann i Korgen-leiren, etter at 156 til den tid var omkommet av sult, kulde, sykdom, eller ble drept i leiren eller på arbeidsplassen.

Rømte

Til den 6. mars 1943, da den tyske vernemakten overtok de jugoslaviske fangeleirene og de deporterte ble anerkjent som krigsfanger, hadde SS-bødlene tilintetgjort 181 mann av de «opprinnelige» Korgen-deporterte, og 212 mann ble overlatt til vernemakten av de «opprinnelige» 396 (i Korgen-leiren og av dem som i begynnelsen av januar 1943 ble flyttet til Osen-leiren). I begynnelsen av april 1943 ble det sendt 85 mann til Korgen-leiren (en del av den fjerde transporten som kom til Drammen i begynnelsen av mars). Etter noen få dager kom det 80 fanger fra en leir i Bjøllånes (i Rana, red. anm.), og 115 mann ble sendt til sykeleiren i Øysand. Den 19. juli ble det fra Osen til Korgen sendt 144 fanger. I løpet av de neste 11 måneder forandret antallet seg stadig på grunn av dødsfall, overflytting til andre arbeidsleirer eller til Falstad-straffeleiren, men også på grunn av flukt. Den 6. mai 1944 ble det fra Korgen-leiren overført 309 fanger til leiren Potthus i Salten. På leirkirkegården i Korgen ble 200 fanger igjen for evig tid».

fagerlimo2

Jugoslaviske krigsfanger på Fagerlimoen i Korgen, like etter frigjøringa i mai 1945, med tegning av den jugoslaviske partisan- og statsleder Josip Broz Tito. Fotograf ukjent.

Barbari

Bak denne nøkterne skildringa skjuler det seg ufattelige lidelser og barbarisk tysk og norsk behandling av krigsfanger, hvor vilkårlige drap hørte til dagens orden. Fanger ble lemlesta, ihjelslått og skutt, andre døde av sult, sjukdom og frost.

Ulike kilder oppgir ulike tall for hvor mange fanger som var i leirene. Nettsida norgeshistorie.no oppgir at det kom 4 268 fanger fra Jugoslavia til Norge fra juni 1942 til mai 1945. Totalt overlevde omkring 1 700 av dem. Flertallet av fangene fra Jugoslavia var unge menn mellom 18 og 30 år. Enkelte var ikke mer enn 14 år gamle, mens de eldste var opp mot 60 år.

fagerlimo2

Fagerlimoen hvor krigsfangeleiren i Korgen lå. Minnestøtta står der hvor retterstedet var. Foto: Torstein Finnbakk

Et eksempel på redselsregimet i leirene: Da to fanger i Korgen drepte en tysk vokter og rømte, ga kommandant Hesse ordre om at det som hevn skulle skytes 39 fanger i Korgen og 20 i Osen. Dette var 17. juli 1942. Hesse startet myrderiene med sjøl å skyte flere fanger. De nærmeste dagene ble det på Reichskommissar Terbovens personlige ordre skutt om lag 400 krigsfanger i forskjellige leirer – som hevn for én død tysker. I korgenleiren alene ble det henrettet 39, tilfeldig utplukket blant fangene som måtte ligge hele dagen på plassen mellom brakkene. To og to ble fangene buntet sammen med streng før de ble skutt, og medfangene måtte slepe dem fram til massegrava som fanger var satt til å grave .

Trusler mot lokalbefolkninga

Etter drapet på tyskeren ble det innført unntakstilstand og portforbud i Korgen. Det hevdes at allerede før denne flukten og drapet på den tyske fangevokteren hadde tyskerne satt opp ei liste med navnet på ti korgværinger som skulle tas som gisler i slike tilfeller.

Dette var personer som skulle arresteres, sendes i konsentrasjonsleir og i verste fall skytes som hevn. Etter at de hadde foretatt massehenrettelsene i juli 1942, skal tyskerne ha vært meget innstilt på å ta de lokale gislene.

Dette skjedde ikke. Lensmann Johan Martin Selseth som selv var NS-medlem og ble dømt for det etter krigen, gikk god for at ingen i bygda var delaktig i drapet på fangevokteren. Fordi han fikk tyskerne til å tro på dette, reddet han trolig liv. Det skal ha vært harde forhandlinger mellom lensmannen og den tyske kommandanten, og Selseth skal ha blitt truet med at han var den første som ville bli skutt hvis det viste seg at lokalbefolkningen hadde hjulpet de to jugoslaviske rømlingene, Overfor sin lensmannsbetjent John Sand uttalte Selseth siden at det var hans NS-medlemskap som reddet de ti korgværingene fra døden.

Arrestert

I juli 1942 ble Ivar Hellbekkmo på Baklandet arrestert. En fange var rømt fra leiren i Korgen, og hadde lånt Ivars båt for å ro over Røssåga. Båten ble liggende på andre sida av elva, og på grunn av ubetenksomt folkesnakk kom dette tyskerne for øre. Ivar ble arrestert og ført til leiren. Han sa han trudde Bjarne Olsen hadde lånt båten. Hirdmannen som henta Bjarne Olsen til forhør, fortalte Olsen hva Hellbekkmo hadde sagt. Bjarne fortalte da at han hadde lånt Hellbekkmo sin båt. Dette trodde tyskerne, og dermed ble Hellbekkmo sluppet fri.

Så heldig var ikke Benoni Monsen. Han arbeidet på veganlegget og var ivrig til å hjelpe krigsfangene. Ei anleggskokke fra Bindalen brevveksla i 1943 med en av fangene som hun hadde blitt godt kjent med. Benoni var «postbud» mellom dem. Ved en razzia i fangeleiren ble noen av brevene funnet. Både Benoni Monsen og kokka ble arrestert 11. august 1943 og sendt til Falstad leir. Benoni Monsen ble sittende i fangenskap til 3. februar 1944.

Så fanger bli myrda

Mange fra Korgen ble utskrevet av tyskerne til å arbeide på riksveg 50 over Vesterfjellet. De var arbeidsledere for fangene fra leirene i Osen og Korgen. De norske vegarbeiderne ble øyenvitner til vokterne si brutale framferd mot fangene, også drap. Korgværingene på vegen ble viktige hjelpere for fangene ved å smugle mat og klær til dem.

Et varig vennskap oppstod mellom fangene og lokalbefolkninga, et vennskap som har bestått heilt fram til i dag. Flere av lokalbefolkninga ble på grunn av hjelpen til de jugoslaviske fangene seinere hedra med høge offisielle jugoslaviske utmerkelser.

Bygde fangeleiren

– Jeg begynte på brakkeoppsetting i Jeskhåjen i 1942. Vi satte opp to brakker der, forteller Asbjørn Bjerkmo som i flere år arbeidde på veganlegget over Vesterfjellet.

– Det hadde vært snakk om at det skulle komme jugoslaviske fanger. På Fagerlimoen var det satt opp to brakker. I påskehelga kom ordren om at fangeleiren skulle bygges. Det var tett med granskog der, som vi rydda i all hast. De to brakkene som stod der, ble revet og flytta lenger inn på moen. Vi reiv ei av brakkene i Jeskhåjen, og flytta den til leiren. I tillegg satte vi opp flere nye brakker, og reiv og flytta noen.

Vegvesenet bygde leiren, men tyskerne stod for planlegginga. Oppsynsmann John Johnsen var daglig leder for arbeidet.

De kom ved Sankthans

Ved sankthans kom fangene, men leiren var ikke heilt ferdig ennå. Arne Espervik og jeg ble satt til å flytte vaktbrakka ut av leirområdet. Vi hadde fanger sammen med oss i arbeidet.

Tidligere var det satt ut akkorder på vegarbeidet, og arbeidet var begynt. Men da fangene kom, ble det slutt på akkordarbeidet. Da ble to norske plassert sammen med hvert sitt fangelag som var på ca. 20 mann. Tyskerne ville ikke ha fangene spredt. De måtte plasseres nokså tett på grunn av vaktholdet.

fanger_vegarbeid

Foto fra boka Hemnes i krig 1940-45.

La ut mat

Det var veldig stor forskjell på vaktpostene. Ikke alle var like ille. Noen var håpløse, og lot oss ikke verken snakke med eller gi fangene noe. Noen var rimeligere. Fangene pleide å si fra til oss: «I dag god post!» Det hendte vi kunne snakke med vaktpostene om å gi fangene ting.

Noen ganger ble det lagt ut mat og annet de hadde bruk for, slik at de skulle finne det når de kom om morgenen. Det kunne være votter og småting, som for eksempel fyrstikker. Jeg fikk brev fra dem om et og annet de ville ha: Tysk-norske lommeordbøker, skrivepapir og blyanter. Blagoje Marenkovic skreiv en gang til meg via en annen fange. Han var da i leiren og hadde fått brannkopper. Jeg måtte skaffe medisin, og jeg hadde ei krukke med slik salve som han skulle ha. Den dagen var det en satans vaktpost. Jeg snakka med fangen som skulle bringe medisinen, og slapp ned den lille medisinkrukka. Posten ensa dette, fant krukka og kjefta meg opp. Men fangen fikk ta med seg medisinen likevel, og den kom fram.

God kontakt

Vi fikk god kontakt med de fangene som lærte seg å snakke norsk, og snakka mye med dem.

Asbjørn Bjerkmo kjente godt Vladislav Miler og Radovan Dimovic, som rømte etter at de hadde drept en tysk vaktpost.

– Det var veldig godt vær den dagen. Einar Hansen og jeg satt og hadde middagspause borte i skogen. Da kom de to fangene forbi, etter setervegen, bærende på en stor dunk med kaffeerstatning, som vi fikk smake litt av. Det var akkurat like før de drepte tyskeren, men dette skjedde såpass langt ifra oss, nede i skogen, at vi ikke hørte noe. Men det tok ei tid før tyskerne oppdaga det. Det kom beskjed om at de tok fangene ned til leiren, og at vi måtte fare heim. Da vi gikk forbi leiren, lå fangene med nesen nede i marka, mens tyskerne gikk og slo på dem med staver. Vi stansa opp, men ble jaga derifra.

Hørte skuddene

Da henrettelsene begynte, hørte vi salvene heilt heim.

Jeg så mange ganger at fanger ble mishandla, men aldri at de ble skutt. Men jeg så blodpølene. På det verste var dette et uhyggelig arbeid, men forholdene ble betraktelig bedre etter at Wehrmacht overtok, sier Asbjørn Bjerkmo. Han mottok etter krigen en offisiell æresbevisning fra den jugoslaviske stat for sin hjelpsomhet overfor krigsfangene.

– Jeg gikk mye på snekkerarbeid og var på vegen heilt til freden kom. Men en periode, da tyskerne trakk seg tilbake fra Finland, ble jeg og flere tvangssendt til vegarbeid i Saksenvik i Salten, sier Asbjørn.

fagerlimo1

Jugoslaviske krigsfanger på Fagerlimoen like etter frigjøringa i mai 1945. Ordfører i Korgen, Svend Kibsgaard (til høyre i bildet), holder tale. Ved sida av ham står en jugoslavisk tolk. Fotograf ukjent.

Så fanger bli skutt

Gunvald Villmones (født 1908) var da dette ble skrevet i 1995 en annen av de få gjenlevende av de norske vegarbeiderne fra krigens dager.

– Jeg begynte på vegarbeidet i 1942, etter at jeg hadde arbeidd på jernbanen. Vi begynte arbeidet ved Brennmoen i 1942. Det var ei trasig tid. Jeg hadde tyve serbere sammen med meg, og to tyske vakter. Vi var bare en eller to norske sammen med tyve fanger.

Vegarbeidet gikk med handmakt. Ingen ting var mekanisert. Dette arbeidet pågikk både vinter og sommer, forteller Gunvald.

korgbrua1945

Korgen bru, 17. mai 1945. Eks-krigsfanger og lokalbefolkning i tog. Fotograf ukjent

I tresko

– Om vinteren hadde fangene bare tresko på føttene. De var nødt til å arbeide litt for å holde varmen. Det var serbiske vegingeniører blant fangene, men de ville ikke gjøre kjent at de var ingeniører. De stod i vanlig arbeid som de andre. Fangene hogg bjerk langt opp i Vesterfjellet, oppom setra. De måtte bære med seg hver si bjerk når de gikk heim til leiren om kveldene – i tresko.

Den første tida var det SS som hadde vaktholdet. Så overtok den norske hirden, men på slutten kom vanlige tyske Wehrmacht-soldater, som var de likeste, i hvert fall de fleste av dem. Da fikk vi beskjed om at vi kunne gi fangene mat. Vi koka fisk og potet og tok med til fangene. Men det var noen tyske streifvakter som gikk langs heile linja. Hvis de andre tyskerne så dem komme, måtte de bare feie vekk all maten.

– Før Wehrmacht overtok hadde det ikke vært lov i det heile tatt å gi fangene mat?

– Nei.

– Men det hendte at dere smugla mat til fangene på den tida også?

– Ja, det hendte. Men det var ikke så mye, for det var jo mange som skulle ha.

Skjøt tre

Gunvald sier at de verste vaktene var de norske hirdfolkene. Han forteller også om drapene som ble utført av den norske vakten Olav Aleksander Gamborg Nilsen.

– Jeg så på at tre serbere ble skutt, og det var en nordmann som skjøt dem, riktig nok etter ordre fra tyskerne.

Etter frigjøringa var jeg i lagmannsretten og peika ut den nordmannen som hadde skutt de tre fangene.

– Hvorfor ble de tre jugoslavene skutt?

– Uten grunn, så vidt jeg vet. De som skulle skytes på arbeid, hadde fått tegna røde strek på buksene før de forlot leiren. Ikke få ble skutt i løpet av de årene. Fangene arbeidet ti timer om dagen, og hadde to timer lengre arbeidsdag enn oss. Vi visste ikke hva som kunne hende når vi ikke var der.

Uhyggelig arbeid

– Dette vegarbeidet må ha vært ganske uhyggelig?

– Ja, det var siste sort.

Gunvald Villmones viser fram ei pipe som en av de jugoslaviske fangene laga til ham. «Til Gunvald fra Peter. 23. V. 1943» står det inngravert på den.

– Dere som jobba på vegen over Vesterfjellet fikk god kontakt med de jugoslaviske fangene?

– Ja. Jeg har fått brev og julegaver. Hver jul har jeg fått kort, men nå er det ei stund siden. Noen av dem som jeg kjente har vært her også. Nesten hver sommer var noen av dem her, men ikke siden de begynte å krige i Jugoslavia, sier Gunvald Villmones.

På fange-leiting

– Når fanger rømte, hendte det ikke så sjelden at tyskerne kom på gardene på leiting, husker Molvin Villmo.

– En gang var en fange rømt, og tyskerne kom til oss på husundersøkelse. Jeg måtte følge dem til fjøsen. I fjøsgangen var det ei dør inn til stallen. Det var et lite luftehull i denne døra. Vi hadde ei merr som var kvit på nesen. Da ho hørte det kom folk i fjøsgangen, satte ho nesen i hullet på døra. Det så jo ut som et ansikt. Tyskeren inntok skytterstilling med en gang, mens en annen reiv opp døra. De ble litt flaue -.

Skoleveg forbi fangeleiren

– Far min, Inge Jørgensen, arbeidde sammen med serberfangene på vegen over Korgfjellet, heilt fra de kom hit og til krigen var slutt, forteller Jakob Fagereng (født 1928).

– Fangene fikk mye hjelp fra sivilbefolkninga i Korgen, for eksempel fikk de egg og medisinsk tran.

De hadde ikke mat i det heile tatt. De fikk bare grønnsaksuppe.

Omtrent daglig kom far heim og fortalte om at det var fanger som var blitt skutt. Den norske hirden behandlet fangene verst. Vi var flere som måtte gå forbi leiren når vi gikk til skolen. Til å begynne med var vi litt redde for å gå forbi leiren, men etter hvert ble vi vant til det, med tyskerne og hirden.

Det hendte ofte jeg møtte fangene når de kom fra arbeid. De hadde bare lørve på seg og treklomper på føttene. Om vinteren ble det et tjukt lag med klabbe under treskoene, slik at føttene vrikket alle veger, mens fangene bar på store bjerkstokker. Heilt avmagra var de. Det var utrulig at de overlevde.

Ble kjent

Jeg ble kjent med noen av fangene som jobba i smia ovenfor Brennmoen. Vi pleide å lure til dem fyrstikker, brødskiver og forskjellige småting. Noen av fangene arbeidde på sagbruket hans Frans Fordelsen og hogg i skogen. Mange av dem snakka litt norsk. Men egentlig var det forbudt å snakke med dem. Enkelte av vaktene var greie, og brød seg ikke om at vi stakk litt til fangene, men andre var verre.

nordfallet1945

Korgen bru, 17. mai 1945. Eks-krigsfanger og lokalbefolkning i tog. Forrest bærer de ei tegning av Josip Broz Tito. Fotograf ukjent.

Ulovlige egg

En gang holdt det på å gå galt. Korgværingene hadde med seg flere kilo egg de hadde kokt til fangene. Men det ble oppdaget at en fange spiste på et egg, og dette ble rapportert. Det ble kroppsvisitasjon av alle sammen da de kom til leiren. Arbeiderne hadde hørt nyss om dette, og var litt engstelige da de kom på jobb neste morgen. De spurte da fangene om det hadde blitt funnet egg. Nei, svarte fangene. Men hvor var det blitt av skallene? Da pekte de bare på magene sine. De hadde spist opp alt i hop.

Jeg var mye hos tanta mi på Brennmoen, en gard som ligger like ved der leiren på Fagerlimoen lå, og så at fanger ble mishandla, forteller Jakob Fagereng.

– En gang jobba en del fanger i svingen ved Brennmoen. De hadde trillebårer med jernhjul. Når de smale plankene ble sleipe av gjørme, glei hjulet av. Til straff måtte de ligge strak på tærne og armene og heve seg opp og ned, til de ble så utmatta at de datt med ansiktet ned i leira. Sånn holdt de på med dem og slo dem. Det var ikke likt noen ting.

Massegrav

Jeg så da de grov massegravene, den gangen nærmere 40 fanger ble skutt som represalier etter ei rømning. Fangene måtte sjøl grave sine egne graver. Jeg for forbi der da de ble straffa. Alle fangene måtte ligge et heilt døgn med ansiktet ned på marka. De som rørte på seg, ble skutt.

minneplate

Minneplata som pryder det enkle monumentet på Fagerlimoen i Korgen. Foto: Torstein Finnbakk

Milenko Milovic rømte

Mange av fangene i Korgen-leiren var unge,  i tyveårsalderen og yngre.

Jeg har hatt kontakt med noen av dem etter krigen. Milenko Milovic er en av dem. Den gang var han en ungdom på bare 16 år. Han arbeidde sammen med faren min.

Jeg fikk tak i et kompass til ham, og faren min hjalp ham med å tegne et kart. Milenko greide å rømme sammen med en annen fra leiren da de skulle hente vatn til leirkommandanten.

De la seg i høyet i løa på setra i Granhatten. Det stod en stige der, og den hiva de ned etter at de hadde klatra opp. Han trudde det var det som berga dem, for tyskerne var nede i fjøsen og leita etter dem. Han sa at da pusta han lett.

Gikk feil

Kart og kompass til tross, i terrenget hadde Milenko tatt feil av retningene. De havna først like ved fangeleiren i Osen. Harald Knutli fulgte dem videre på veg, på den smale passasjen mellom fangeleiren i Osen og Luktvatnet. Derfra kom serberen til Svartvatnet øverst i Kongsdalen, men han tulla seg derifra og ned til Kjuklingmoen. Derfra tok han seg fram til Storskogen, ble rodd over elva og for over Bleikvatnet og videre til Røssvatnet. Han hadde brukt ei veke på flukten.

Han var på besøk her i 1950, sammen med forfatteren Sigurd Evensmo, mens de holdt på med å spille inn filmen «Blodveien.»

Russerfanger på Bjerka

russerfanger

Bilde fra boka Hemnes i krig 1940-45

På Bjerka lå en fangeleir for russiske krigsfanger, i det området hvor Helgeland Kraft i dag har bygget sitt.

Både i Korgen, på Hemnesberget og på Bjerka lå det også mindre kirgsfangeleire. Noen russiske fanger var fengslet på Ungdomshuset i Korgen. En del av dem ble utkommandert til skogsarbeid ulike steder, under ledelse av en spesiell hogstkommando som tyskerne hadde forlagt i Korgen. I bedehuset på Hemnesberget var det polske fanger.

Skutt like før freden

– Like før krigens slutt fikk jeg beskjed fra Heimefronten om at jeg var utpekt som norsk tillitsmann for leiren på Bjerka etter krigen, forteller Trygve Boge.

– Da var det 83 russere der. Det skulle ha vært 84, men den siste ble skutt bare to-tre dager før krigen var over.

Det skjedde like utenfor stasjonsvinduet. Fangene arbeidet i skogen rett over lina der. Ei kvinne borte i vokterboligen vifta med noe mat til fangene, og tyskeren som var sammen med dem ga russerfangen beskjed om at han kunne gå dit og hente matpakka.

Men uhellet var at bak stasjonen kom et kobbel med offiserer, fem stykker. For å berge seg sjøl ropte tyskeren «Halt!», men i sin iver fortsatte bare fangen. Dermed smalt det.

russergrav

Bilde fra boka Hemnes i krig 1940-45

Fangene fikk mye mat fra bygdefolk her. I tida like før frigjøringa kom det heile transportspann med melk til russerne. Bygdefolket her var fantastiske, sier Boge.

De sang

– Noe av det første jeg fikk beskjed om etter frigjøringa, var å sørge for at fangene fikk vaska seg. Vi gikk over til Vallakaia, og jeg glømmer aldri da de marsjerte rundt Vallabotn og sang. De kunne synge! De hadde også mange musikere. De slo ut vegger oppe i den store tyskerbrakka og laga en svær sal og hadde reint orkester. Det kom også en tropp med russere fra Saltfjellet som var musikere. Det ble en stor konsert.

Fangene var noen enestående folk. Etter fredsslutninga kom det russiske offiserer fra Mo og snakka med fangene. To russere ble sjefer i leiren, med politimyndighet. De sa til kameratene sine at om de nå ble fri, måtte de ikke spille bajas eller foreta hevnaksjoner. Og for all del måtte de være forsiktige med maten.

Dette stod også på de skjemaene som jeg fikk. Det kom mat hit som jeg skulle dele ut, men til å begynne med fikk de en temmelig mager rasjon, fordi de ikke tålte maten så godt.

Jeg kunne gi russerne tillatelse til å reise inntil 100 kilometer for å besøke kjente. Det hendte aldri at noen russere unnlot å komme tilbake.

Fikk sprit

Den eneste gangen det var bråk var en gang det var kommet noe denaturert sprit til leiren, to 20 liters-dunker. Da kalte de russiske offiserene de andre fram på geledd, og ba de ansvarlige om å melde seg. Da var det en som måtte fram. Han gikk i giv akt foran offiseren og tilstod at han hadde skaffa spriten til veie.

Med det samme smalt det, rett over kjakan, så han gikk i spinn. Men han var like snart oppe igjen, og stod rett.

Halvanna måned etter at krigen var slutt reiste fangene heim, forteller Trygve Boge.

Utlevert

Kommandanten og nestkommanderende i Korgen-leiren ble etter krigen utlevert til Jugoslavia og henrettet for ugjerningene sine. Dette skjedde med flere av de tyske leirkommandantene, blant annet sjefen for leiren i Beisfjord hvor 300 fanger ble skutt på en og samme dag.

Disse ledende offiserene fra krigsfangeleirene i nord ble henrettet ved skyting i Jugoslavia: Franz Kiefer (kommandant i Botn), Karl Hesse (SS kommandant i Korgen), Karl Lampe (nestkommanderende i Korgen), Ignaz Witten (Osen), Karl Schwander (Osen), Johan Aninger (Beisfjord ogKarasjok), Hans Genninger (Beisfjord og Karasjok), Fritz Lehmann (Beisfjord), August Riemer (Botn), Karl Matheus (Beisfjord), Willbald Kranz (Beisfjord), Fridrich Kapuss (Beisfjord), Fridrich Dwelk (Beisfjord), Kurt Bretscneider (Beisfjord, Botn), Richard Hager (Beisfjord, Botn), Willy Seifert (Beisfjord). Alle SS-personell.

Kilder:
Mye av denne artikkelen er utdrag  fra min bok «Hemnes i krig 1940-45», som ble utgitt i 1995. Cveja Jovanovic : «Flukt til friheten».  I dag kan en finne mange opplysninger på internett, som ikke var tilgjengelige i 1995, for eksempel  en oversikt over rettsoppgjørett. I de seinere år har flere journalister og  historikere publisert materiale som den gang var helt eller delvis utilgjengelig, som bøkene «De dødsdømte» av Asbjørn Jaklin og  «Nådeløse nordmenn. Hirden» av Eirik Veum

Les også

Jøder på flukt – november 1942

Da Hemnesberget brant – sivile i skuddlinja

– Lederen overlot oss til vår undergang

Lille Berlin – litt arkeologi

Om «kaptein Sjøberg» – og et lensmannsmord utført av nordmenn i britisk tjeneste

Slaver for motstandskampen

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Hun stikker av, hun stikker av!

Melstein 1692: Fire mann blir brutalt myrdet. Helten i dramaet er ei 14-årig tjenestejente som stikker av med fare for sitt eget liv.

Ei februarnatt i 1692 utspant det seg et uhyggelig drama på den vesle øya Melstein på Helgeland. Fire menn ble brutalt myrdet.

Av Torstein Finnbakk

Et båtlag med fire karer bestemte seg for å søke husly hos Sjur Paulsen og Anne Pedersdatter på Melstein. Det viste seg å bli en skjebnesvanger beslutning.

Artikkelen bygger primært på intervju med forfatter og folkeminnegransker Dag Skogheim (1928-2015). Intervjuet ble gjort i 2013. Han var sjøl fra Sør-Kvaløya i Sømna, bare noen kilometer fra Melstein, og  kjente svært godt historia om drapene der ute. På 1970-tallet samla han inn fleire varianter av sagnet. Han skreiv  også en novelle om dette, som seinere ble dramatisert.

dagskogheim

Dag Skogheim forteller sagnet om Anne og Sjul. Foto: Arnt Ragnar Arntsen

Dag Skogheim tok utgangspunkt i et sagn, slik han blant annet hadde hørt det fortalt av bestefar sin. Melstein, eller Steine som det ofte kalles, ligger bare noen kilometer fra vestsida av Sør-Kvaløya, i Bindalsfjorden, omtrent midtvegs mellom Sømna og Leka.

Historia og sagnet handler om Anne og Sjul , som i 1692 plyndret og slo ihjel fire mann på Melstein.

Lutfattige

I bokverket «Gård og slekt i Bindal» er Melstein omtalt som «Den mest marginale gården i Bindal». Melstein var nærmest en husmannsplass. Den berglendte øya er bare en kilometer lang, med mulighet for et svært begrenset utkomme. De som bodde der på 1600-tallet har neppe hatt andre husdyr enn et par sauer og i høyden ei ku. Dette var lutfattige folk, sjøl om de i det alt vesentligste levde av fiske.

Ingen kilder forteller hvor de to som bodde på Melstein kom ifra. Av kirkebøkene framgår det at Anne Pedersdatter og Sjul Paulsen ble gift i Solstad kirke i 1682. Sjul står oppført som «værmann»og bruker på Melstein fra 1682-1693. De hadde altså bodd der i ti år før de begikk drapene, og kan ha  vært i 30-40-åra. De hadde ingen barn.

Hvorvidt de også tidligere hadde begått liknende eller andre forbrytelser som ikke var blitt oppdaget, kan man bare spekulere over. Melstein var et avsides sted, men følger du dagens skipslei, segler du bare et skikkelig steinkast fra øya.

melstein_hustuft

Hustuft på Melstein. Foto: Håvard Sylten, Gård og slekt i Bindal, bind 1

Huset til Anne og Sjul stod nok i ei vik nord på Melstein hvor det også i seinere tider var hus. De som seinere bodde på Melstein, var ikke i slekt med Anne og Sjul. I praksis fantes det ingen andre steder hvor en kunne reise en bygning. Det er ei fin vik med en liten jordvoll bak. Løa må ha ligget i nærheten av det som den gang var ei myr. Der er det nemlig en steinheller, et sted hvor det var naturlig å bygge ei løe,  50 – 100 meter fra huset.

Gjennom dokumenter, artikler og ikke minst Skogheims intervjuer med folk som har viderefortalt sagnet om drapene er hendelsene godt beskrevet:

Det kom en båt

En fembøring kommer seilende sørover. Fire mann er ombord: Karsten Jensen, Lars Størkersen, Størker Olsen og Lars Larsen. Alle fra Grønnøy i Meløy, lengst nord på Helgeland.

kart_stort

Mellom Kvaløya og Leka ligger Melstein. Det høgeste punktet på øya er 29 meter over havet.

Antakelig var de på veg til Bergen, men noen kilder sier de ikke aktet seg lenger enn til et Trøndelag. Meløyfjerdingene skal selge varer, og de skal kjøpe med seg saker og ting  hei

En fembøring kan være opptil 50 fot. Foto: Torstein Finnbakk

Det er ikke plass til virkelig store rikdommer i en fembøring, men noe har det vært, blant annet utstyr, penger og en del sølv. På Sør-Helgeland  får de sjøfarende vanskeligheter med vær og vind. Sannsynligvis har det vært landvind, østavind. På fjorden mellom Vennesund og Holm kan østavinden være problematisk. På Melstein var ikke ilandkommende i slikt vær.

melstein_kart_sylten

Kart over Melstein. Fra Gård og Slekt i Bindal, bind 1. Huset til Anne og Sjul stod trolig i Husvika, nord på øya.

De fire legger båten på yttersida, det eneste stedet de kan komme til lands i østavinden. De tar seg på land. De kommer inn til disse to som har ei tjenestejente eller forsterdatter på 14 år, Anne Jonsdatter. Det tre som bor der blir nok forbauset når det kommer besøk på seinkvelden.

Dag: – Jeg kan også tenke meg at de har vært litt brautende. De kom jo til disse utfattige forholdene, i et hus som nærmeste kan ha vært ei gamme, murt opp med stein og tettet med torv. Når disse fire kommer inn der, litt bryske og dominerende, får de som bor der en følelse av mindreverd.

Det er ikke plass inne. Anne og Sjul har ikke annet å by dem enn løa. Der er det høy som de kan ligge på, og sikkert har de tatt med seg skinnfeller fra båten.

Det er ingenting i rettsdokumentene som tyder på at de har  varet seg eller holdt vakt. De sovner inn. De er slitne, etter å ha buksert fembøringen på land i austavinden. Det var vanskelig å belegge båten i blåsten, med fare for liv og lemmer. De  fire karene har neppe diskutert særlig mye seg imellom. De var slitne, og ennå var det langt til Leka, så de har rett og slett bestemt seg for å gå i land på Melstein.

melstein_steingjerde

Steingjerde mellom dyrket mark og beite på Melstein. Bilde fra Gård og slekt i Bindal bind 1. Foto: Håvard Sylten

Håvard Sylten, Gård og slekt i Bindal, bind 1

Slå dem ihjel

En brautende adferd og det de har med seg, har avslørt at de besøkende ikke kommer tomhendte til gards.  De har med seg mange verdifulle saker. Anne og Sjul har nok gjort seg forestillinger om hva disse fire har med seg. Noe har mennene kanskje skrytt av, noe har de kanskje vist fram. Ane og Sjul begynte kanskje å fabulere, og blitt mer og mer fristet. Fikk de tak i dette, regnet de kanskje med at framtida deres var sikra. Dette var rikdommer som de kunne gjøre seg nytte av. ”Og hvordan kan vi få tak i dette? Jo, vi kan slå dem i hjel!”

melstein_aneogsjulisteine_1993_ytringen

I 1993 ble «Dramaet om Ane og Sjul i Steine», basert på en novelle av Dag Skogheim, satt opp i regi av Nordland Teater og Riksteatret. Foto: Avisa Ytringen

Dag : – Jeg tror ikke at de diskuterte dette opp og ned. Jeg tror at deres sosiale plassering gjorde at de ikke reflekterte over eventuell straffeskyld. De så dette, at rikdommene var der, på Melstein.

Anne og Sjul har hver sin øks med seg når de går bort til løa. Jeg tror det er to voksne, sterke mennesker, som nå skal drepe fire mann. Du skal være både bøyelig og lett i lemmene når du skal slå i hjel noen med øks, når arbeidsforholdene er så vidt kompliserte som de må ha vært i denne lille løa.

Det var ei forutsetning at det var lyst nok, og det var det – måneskinn. Løa hadde neppe noen dør, snarere en lem, og når du åpnet den, ble det lyst nok.

De fire må ha plassert seg slik at det var relativt enkelt å komme til hver enkelt når de hugg dem i hjel. Det framgår ikke av rettspapirene om de brukte eggen eller øksehammeren. Men de må ha ligget med en viss avstand mellom seg, slik at det var mulig å ta dem, mann for mann. I rettssakene framgår det at begge to hogg.

Et skrik i måneskinn

I «Gård og slekt i Bindal» bind 1 skriver Håvard Sylten om dette: «På den siste fikk de ikke inn skikkelig slag med det samme, slik at han rakk å reise seg opp på albuen og ga fra seg et skrik før han fikk det siste slaget. Da fosterdattera Anne Jonsdatter vakna av skriket, sto hun opp og snek seg ut. I månelyset kunne hun se at Anne og Sjul slepte en mannsperson iført en svart skjorte ut av løa og oppover berget. Etter ei stund kom de tilbake og dro ut en ny mann som var svartkledd og for samme veg med ham. De to siste ble dratt over berget mot sjøen. Da Anne og Sjul var ferdig med dette, gikk de inn og la seg.»

melstein_leka

Melstein med Leka i bakgrunnen. Bilder er tatt fra hurtigruta. Foto: Torstein Finnbakk

To ble kasta på havet. To ble senka i ei kjønn, nærmest ei myr, på øya.

Dagen etter, da Anne og Sjul begynte å bryte opp bommene de hadde tatt fra båtlaget, oppdaget fosterdattera blod på marka. Da hun spurte dem om dette, truet de henne på livet.

Gimsenkarene

Et par uker seinere kom naboene Torger Jonsen og Jørgen Sjursen fra øya Gimsen på besøk. Sjul kunne da fortelle dem at han hadde funnet en båt og en del vrakgods på sjøen. De ble enige om å holde dette skjult og dele byttet. De hjalp dessuten Sjul med å hugge i stykker fembøringen, og tok med seg seglene heim til Gimsen.

Dag: – Slik gikk det til. Fordi forutsetningene var til stede for drapene: Det var lys nok, og mennene var sovnet. Når drapene var gjort, kommer det som øker intensiteten i det hele: Jenta. Vi vet hun er 14 år. Vi vet ikke hvor hun kom fra. Fra rettsaken framgår det at hun har latt som om hun sov. Hun har hørt at de snakket sammen. Mens mordene ble utført, har hun hørt et skrik.

melstein_flyfoto

Flyfoto av Melstein. Kilde: norgeibilder.no

Sagnet

Dag Skogheim forteller her sagnet, slik han hørte det fortalt av bestefar sin:

– Ute på Melstein var det en gang tre mennesker som bodde, ho Anne og han Sjul i Steine, og ei tjenestejente. Det kom fremmedfolk til øya. De hadde med seg mye, og så ble Anne og Sjul enige om at de skulle ta livet av dem. Og det gjerde de. Men de visste ikke at tjenestejenta og hadde sett og hørt dette. Og etter hvert ble de klar over at hun visste noe hun ikke burde vite. De ville ta livet av henne også. Dette bestemte de seg for å gjøre under kornonna, i september. Det passet godt, for på den tida henter du fra innlandet både ved og det du trenger for vinteren. Da kan han ta henne av dage, for hun skal være med innover å hente ved. Da de kom dit, til Rangådalen, og de gjorde seg ferdig til å dra heim, sa sier jenta at hun har glømt halstørkleet hennes mor. Han måtte vente på henne, mens hun sprang oppover bakkene. Da er det hun legger på sprang for å komme seg unna til Gutvika. Da tok Sjul Øksa og sprang etter henne. Då ho va kommen så langt at ho såg Gutviksgårdene, då ropa ho. Då stoppa dem å arbeid der, og då var han like innpå henne. Då ho kom til den første gården, kasta han øksa etter henne slik at den sto i veggen. Skogheim reflekterer videre: – Jeg tror hun må ha vært nokså gløgg. Hun har forstått at på grunn av det hun har hørt, var hennes liv i fare. Det har lyktes henne å late som om hun ikke visste noe. Hun har hele tida klart å spille den som ikke vet noe. Hun hadde dessuten ingen å fortelle til, for ingen hadde ærend på Melstein, mente Skogheim, og støttet seg på lokale informanter. De neste som eventuelt hadde vært i land på Melstein denne våren og sommeren, kan ha vært en og annen fisker som gikk på land for å spise maten de hadde med seg. Men høyst sannsynlig var ikke dette et sted folk hadde ærend til.

Den dramatiske situasjonen øker etter hvert. Det blir vår og sommer. Men noen ganger må det nødvendigvis ha kommet til uttrykk noe som man ikke har kunnet snakke om. 

 Etter drapet må det ha vært mange anledninger hvor det fantes ting som ikke kunne skjules.

Og jenta kunne ikke flykte, hun kunne ikke stikke av. Det måtte i tilfelle være et overlagt selvmord, hoppe til havs og drukne seg, men hun gjør jo ikke det. Men jeg tenker at de må ha fattet mistanke til henne, for så mye må de ha snakket seg imellom og kanskje forsnakket seg. De må ha tenkt at hun var den eneste som kunne forråde dem.

Morfars versjon

Min morfar fortalte det alltid slik: Det ha vorri sånn at dem mått hent ved på innlandet. Det behøvd kji å vara så mytji ved, men nåkka mått dem ha. Å når du er på Melstein, ke du finn denn veen hen? Jau den finn du på Gutviklandet. For der veks det krongelfuru og bjørk. Det va i september., og dem dreiv med kornet da. De skulle utnytte muskelkrafta hennes til siste slutt. Hun ble med innover for å arbeide. Båten skulle belegges. Veden skulle hogges og kvistes, og strangene bæres ned til båten. Etter hvert må en av dem stå ved båten, mens den andre drar veden fram. Det kan ha skjedd slik at Sjur er ved båten, og da legger jenta av sørover mot Gutvik.

Så begynner dette marerittet, som for meg er mer ladet enn selve mordscenen. Sjul må på ett eller annet tidspunkt ha forstått at hun stikker av. Hun stikker av! Hun stikker til Gutvika for å fortelle til folk dette. Nå har ikke skjul noe valg, båt eller ikke båt, han må nå igjen jenta, og han må slå henne i hjel. Det er da han Sjul i Steine tar øksa og begynner å springe etter henne. Då ho kom så langt at ho kunn sjå Gutvika, der folk va ute og dreiv på med kornet, då kauka ho. Då vart dem var at det va nån så ropa og då slutta dem åarbeid, Då va hainn så nær innpå ho at då ho kom tel første gården, då kasta han øksa etter henne så øksa stod i veggen. Dette tror jeg er en sagn-variant, ved det at man gjør det veldig dramatisk. Og bestefar avsluttet alltid slik: «Då lensmainn kom te Melstein, då satt ́n Sjul på bordet. Å då sa hainn: E mangla eitt menneskjehjarte.»

melstein-i-kveldssol

Kveldsol over Melstein. Foto: Torstein Finnbakk

Det går et lys opp for lensmannen

Ett er sikkert: Lensmannen i Leka dro så ut til  Melstein for å undersøke saka, etter at det var funnet gjenstander som hadde tilhørt båtlaget, som Anne og Sjul hadde forsøkt å omsette. Lensmannen drar først en gang utover, men kommer tomhendt tilbake. Heime på Grønnøy begynner folk å bli urolige for båtlaget som aldri kommer heim. Det var forholdsvis tett båttrafikk langs leia. Praten har nok begynt å gå, om fembøringen med mannskap som er sporløst forsvunnet. Det er spesielt nevnt at far til en av de savnede satte i gang etterlysning etter mannskapet.

Dag: – Så kommer den dramatiske rømningen til jenta. Hun forteller om hva som har hendt der ute på øya. For lensmannen blir indisiene nå så sterke at han drar til Melstein for å hente ekteparet til forhør.

Så er det gjort. I retten kan fosterdattera fortelle de uhyggeligste ting. Sjul tilstår. Anne tilstår aldri. De naboene som har vært med å dele byttet, angivelig i den tro at det var vrakgods, blir dømt til bøter.

Steile og hjul

Både Anne og Sjul blir dømt til lovens strengeste straff, steile og hjul: Ta livet av dem og partere lemmene. Det skjedde i Trondheim.

melstein-steile-og-hjul

Steile og hjul.

Men begge døde i fangenskap, før dommen ble eksekvert. Likene ble likevel behandlet i henhold til domsslutinga. TrondhJems Lagtings Justisprotokoll forteller  at de endte på hjul og steile og at det 14. august 1694 henstilles til byens «rakker» om å fjerne likene og begrave dem på Galgebierget, ettersom de ikke kunne gravlegges i vigslet jord. Galgebierget var på den tiden retterstedet i Trondheim og lå rett utenfor bymuren, ved foten av Steinberget på Ila.

rettsbok

Hvordan det siden gikk med fosterdattera Anne Jonsdatter, fortelles  ingenting om.

Ha du haurt om hain Sjul i Steine
ha du haurt at dæ seies før saint,
at hain drap dæ som kom på lainne,
både storkar og faranes faint.

Hain bod utpå Melstein åelinæ,
bære hain me kjærring å taus,

dem tok imot folk utme leie,
som i skavere plagast å fraus.
                                 Sigrid Wågan

Heile diktet til Sigrid Wågan finner du på side 59 i boka «Hverdagsdikt»

Kilder: Arnt Ragnar Arntsen og Torstein Finnbakk: intervju med Dag Skogheim, Levanger 2013. Gård og slekt i Bindal, bind 1, side 165. Sømna bygdebok, bind 2, side 80. Det hendte i Melstein 1692, artikkel av Arnt O. Åsvang i Årbok for Helgeland 1973. Gunnar Solum: Eventyrkysten: Fra Rørvik til Træna, side 58.


 

7 kommentarer

Filed under Feature

Olavskilda i Vennesund 

7-800 meter sør for ferjeleiet i Vennesund i Sømna ligger den legendariske Sankt Olavs kilde.

Sagnet sier at Olav Digre Haraldsson en gang skal ha vært i beit for vatn når han og hans følge kom seilende forbi der. Kongen skal da ha bedt til Gud, med det resultat at det spruta opp vatn fra berget. Og fra den dag skal vatnet fra denne kilda ha hatt ei legende virkning. Dette er en av de få olavskidene som ble jevnlig besøkt og brukt for helsebot, nesten helt opp til vår tid, det vil si til 1840-åra.

dsc_0984_27670868645_o

Nedgangen til Olavskilda. I midten av juni 2016 var den ganske tørr.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

At Olav Haraldsson, som etter sin død på Stiklestad ble erklært hellig, faktisk har vært på dette stedet, er langt fra  bekrefta. Men det skal være rimelig sikkert at  han innom Nord-Norge. Hvis han virkelig reiste i denne labsdelen, er det overveiende sannsynlig at  kongen seila gjennom Vennnesundet, i stedet for å velge den mer utrygge ytterleia rundt Sør-Kvaløya.

Men om den etter sigende omfangsrike Olav Digre var i stand til å gå fra fjæra oppover stien til kilda (bildet), skal vi her la være usagt.  Et faktum er likevel at vatnet i kilda gjennom flere hundre år ble sett på som helbredende, og pilegrimer kom hit i skarer.

Sankt Olavs Kilde i Vennesund er så vidt vi vet første gang omtalt i `Nommedals lens Beskriffuelse` fra 1597, altså 60 år etter reformasjonen. Her heter det blant anna at `Det samme Vand smage lige saa godt som godt Viin nu smage på denne Tiid`. Ifølge biskop Bang var denne kilda en av de få som ble besøkt helt fram til 1840-årene. Hit valfarta pilegrimer, blinde og halte, spedalske og tæringssjuke, for å få en smak av det livgivende vatnet, i håp om å bli sottfrie og friske. Det var ofte at de syke ikke gikk til kilda. De ble sittende et stykke ifra, mens deres nærmeste gikk opp og hentet kildevatnet til dem.

DSCN1675_Snapseed

Dag Skogheim interesserte seg spesielt for Olavskilda. Foto: Torstein Finnbakk

– En informant  fortalte meg at han i 1917/1918 hadde rodd en  tuberkulosesyk mann til kilda for å hente vatn, som en siste utveg, fortalte  nå avdøde forfatter og folkeminnegransker Dag Skogheim (bildet) til meg.

Skogheim interesserte seg sterkt for Sankt Olavs-kjida. Han var født på Sør-Kvaløy, i kjidas nærområde. I 2004 mottok han Sømna kommunes kulturpris, ikke minst takket være hans lokalhistoriske arbeid omkring Olav den helliges kilde i Vennesund.

– Mor mi og onklene mine sendte gjerne noen for å hente vatn i Sankt Olavs Kilde til bruk ved festlige anledninger, når det skulle gjøres ekstra stas på noen, fortalte Skogheim.

Folkeminnesamleren Knut Strompdal hadde flere variasjoner av sagn omkring kilda.

skilt3

Skilt ved kilda.

En mann fra Herøy fortalte at når de var i Bindalen og henta ved, la de alltid til i Vennesund for å hente vatn i kilda, har Erling Kvaløy fortalt.

– Vi står overfor et fenomen: Når dette var institusjonalisert som en hellig kilde, fikk det en etterklang gjennom flere hundre år. Folk kom helst til kilda ved olsok-leite, for trua var at virkninga var sterkest da, på Olav den helliges dødsdag, fortalte Dag Skogheim.

Olavskilda i Vennesund skal være er den nordligst av mange Sankt Olavs-kilder. Den østligste man kjenner til ligger i Finland, mens den sørligste er i Nord-Tyskland. Dessuten finnes det slike hellige kilder også i Sverige og Danmark.

Mens interessen for kilda i Vennesund og dens historie var på topp, stilte Dag Skogheim årvisst opp som foredragsholder i Sømna. Han mente  kilda etterhvert har blitt for lite nevnt som et lokalt folkeminne.

– Her er det mer enn nok å øse av i kultursammenheng. Stevner er vel og bra. Men både på kort og lang sikt må man være klar over at man her står overfor et fenomen som kan utvikles, også i som teater. For en dramatiker bør kilda kunne være grunnlag for ei oppsetning. Gjerne også med dans, og Brønnøysund har jo et profesjonelt dansemiljø, påpekte Dag. – Hvis man er våken på Sør-Helgeland, vil man se at dette er som skapt for ei teateroppsetning i friluft, mente han, og illustrerte litt av stemninga som kan ha vært i forbindelse med mirakelkilda:

hassel

Hassel vokser ved den bratte stien fra fjæra opp til kilda.

– De som kom dit var krøplinger. De ble gjerne rodd dit og slepet av gårde oppover til kilda – blinde, halte og spedalske. Nede på stranda der i Vennesund, der har det vært mange scener, mente han.

De som hadde indre plager, drakk av vatnet. Ved andre lidelser ble den sjuke vaska i vatnet, og de plaggene som vedkommende hadde hatt på seg ble lagt ved kilda eller hengt opp på kors som ble reist like ved.

Skogheim konkluderte med at Sankt Olavs Kilde er av vesentlig betydning og med det stort potensial for heile distriktet.

Skogheim satte kilda i en kulturell sammenheng med blant anna Verdensarven i Vega og hulemaleriene i Monshola i Skårn.

– Kilda er noe som må tas vare å, og ikke legges ut som fri åte for hvem som helst. Nå er det bare å sette i gang, sa han den gang.

Noen tiår før jeg gjorde intervjuet med Dag Skogheim, var det ved Olsok – 29. juli –  blitt arrangert  årlige pilegrimsvandringer til, og det var i forbindelse med dette et eget arrangement ved museet i Sømna. Men utover 90-tallet dalte interessen for kilda, som er freda som et kulturminne.

Mer om dette:

NRK hadde i 1984 et radioprogram om Olavskilda i Vennesund

Olavkilder

Turer i Hellige Olavs fotspor

 

 

 

 

2 kommentarer

Filed under Fortelling

Sikkerhetstiltak

– Ke D skaft, har du kje sleps på deg på fæst?

– Næi, E du gærn, D tør eg kje!

– Ke då?

– Jau før tenkje vis D bi slåsting å nån kjæm å dræg i smaltampen

Legg igjen en kommentar

Filed under Fortelling

Om båndtvang og fjols til fjells

Båndtvang er en bestemmelse i god, gammel norsk tradisjon, for å skape større trygghet for bufe og ville dyr ute i den herlige naturen vår. Helst skulle jeg ha sett at denne bestemmelsen gjaldt hele året, i hele landet.

davEttersom jeg av og til går tur med hund, er jeg faktisk veldig glad for båndtvangen. Hunden også, egentlig. Det samme kan man ikke si om alle hundeeiere.

Noen dager før frigjøringsdagen gikk jeg sammen med vår mellompuddel Bruno opp på noen topper som hører til målene for årets Fjelltrim her i distriktet.

Vi var akkurat på veg nedover igjen, da det skjedde: Over den nærmeste knausen kommer et knurrende og lavfrekvent-bjeffende, gulbrunt uhyre. En storvokst, løs sjæfer. Den løp rett mot hunden og meg. Jeg hadde min fulle hyre med å rope improviserte stoppekommandoer til den åpenbart aggressive angriperen, mens jeg forsøkte å holde min hund unna de kvasse tennene. Da dukket eieren opp, som troll av eske over horisonten, halsende og hivende etter pusten. Han grep sitt elskelige dyr i halsbåndet, trakk den vekk – og faren var over. Uten en fysisk skramme på hunden min, såvidt jeg har kunnet konstatere. Heldigvis, må jeg tilføye.

Litt skjelven var jeg, men fikk tre ord fikk jeg fram:

– Det er båndtvang.

– Hva? Nærmest skrek mannen, som nok var like full av adrenalin som dyret hans.

– Båndtvang, gjentok jeg lavt, – det er båndtvang.

– Ja, selvsagt vet jeg det, jeg beklager, svarte han, og kom med ei omstendelig forklaring. Han hadde kikket seg veldig godt omkring i terrenget før han slapp bikkja løs. Og så var det dette at hunden måtte drite, og da måtte den jo være løs, mente han, hvis jeg forsto ham rett. En åpenbar løgn, tenkte jeg.

– Men gikk det bra? spurte han så, for å liksom skifte emne.

alex-klopcic-217426La meg her innskyte at jeg aldri har opplevd at det å gå i bånd og samtidig drite, er et problem for en hund. Jeg har heller aldri hørt at dette skal være en formildende omstendighet som gjør det aktverdig å bryte norsk lov. Jeg fikk rett og slett inntrykk av at mannen hadde gått med hunden løs, kort og godt.

Men jeg kommenterte det ikke . Heller ikke besvarte jeg spørsmålet om hvorvidt det hadde «gått bra». I stedet hentet jeg fram to ord fra mitt B-vokabular, et arsenal av uttrykk som jeg ikke har anvendt de siste 30 år, og som jeg kanskje ikke kommer til å gjengi her.

Etter å ha avfyrt denne karakteristikken, snudde jeg ryggen til. Bruno og jeg hastet videre, lengst mulig bort derifra. Smilte blott og vendte om, som det heter. For jeg moret meg en smule, over mannen som satt der, overskrevs på sjæferen sin og holdt den i halsbåndet. Jeg hadde i brøkdelen av et sekund vurdert om jeg skulle fiske fram telefonen og forevige dette selsomme syn, og kanskje spørre om dette var et vanlig tidsfordriv i familien hans.

Men Bruno og jeg vandret videre i den sørhelgelandske naturen. Det var  nordnorsk vår i lufta, og vi var blitt ei erfaring rikere. Som en annen Lots hustru så jeg meg likevel tilbake. Mannen fortsatte sin ferd bortover stien. Han jogget med  svikt i knærne – som vår nære slektning sjimpansen – med et stødig grep om halsbåndet på den gule hyenen sin. Noe ordentlig bånd så jeg aldri  Han hadde det nok i lomma, tenker jeg.

Neste gang jeg skal til fjells vurderer jeg å henge en langbladet kniv i beltet. For å spikke tennved til bålet, selvsagt. Hva trodde du?

Men du er kanskje nysgjerrig på hva det var for en to-ords karakteristikk jeg brukte. OK, her er den:

«Hælvetes tåpkuk!»

brunoiband_2

Båndhund. Bruno i den sørhelgelandske naturen. I bakgrunnen Brønnøysund.

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

De bandt Norge sammen med armeringsstål fra Mo

Dette som her er skrevet, er fragmenter fra ei fraktskuteferd. Disse minnene skriver seg fra en seilas langs kysten i august 1991, med armeringsstål fra Mo i Rana til Stavanger.

"Marlin" - frakteskute

Marlin – med armeringsstål fra Jernverket i Mo i Rana

 

Vi la ut fra Jernverkskaia i Mo i Rana, med frakteskuta Marlin, mens en altfor tidlig morgen fremdeles svøpte sin tunge presenning over bakhodet mitt, og i magen lå en seig kaffe som en underjordisk asfaltsjø. Fra messa kunne vi høre de dempa drønnene fra lukene som blei lagt på oppe på dekk.

Marlin hadde med seg skarve 900 tonn armeringsjern fra Stålverket på Mo, ei last som neppe ruvde. Stålet bare lå der, nederst i rommet. Noen bunter uoksydert armeringsstål som bare lå der – og rett og slett veide ni hundre tonn.

Ut den uendelige Ranfjorden var det kaffe og atter kaffe, mens dagen tok til å feste seg på netthinna.

Til da var det en uavbrutt tradisjon med fraktefart på kysten: Fra den tid da jektene dro til Bergen, og fra pomorhandelen si tid. Ja, enda lenger tilbake, fra urminnes tid.

Fraktefarta og distrikts-Norge hørte uløselig sammen. De små rederiene, gjerne bare med en eneste båt, hørte heime i små lokalsamfunnene langs kysten, der åtte arbeidsplasser, slik som på Marlin, kunne være det skjøre bolverket mot fraflytting. Kystflåta ga ringvirkninger i grisgrendt-Norge, for båtene trengte forsyninger, bunkers, reparasjoner på den lokale slipen.

Den gang, først på 90-tallet, stampa frakteflåta stadig i veg. Men det tyntes i rekkene.

Marlin med sine 900 tonn i rommet var ett av disse fartøyene. Hun var ferdigbygd i Mandal i 1970, og døpt 22. mai samme år av fru direktør Kaja Jensen. Marlin var den gang i dansk eie.

"Marlin" - frakteskute

Marlin utafor Sandnessjøen.

Kanskje var hun med sine knappe seksti meters lengde ikke noen atlanterhavspløyer. Men hun var visst ingen dårlig sjøbåt, og hadde uten problemer takla vinterstormer i Nordsjøen.

Men nå var det andre tider, med 900 tonn armeringsstål til oljeplattformene av betong, som fremdeles ble bygd på Hinnavågen ved Stavanger. Nordover hadde Marlin med 900 tonn skrapjern i retur, for at Jernverket skulle kunne lage nytt armeringsstål, blant anna til oljeplattformene. Resirkulering med andre ord. Det er en evighetsmaskin, som det heter i visa.

Per Ole Lund

Skipper Per Ole Lund på brua.

– Det er dekkslasta som gjør at vi får det til å gå rundt, sa skipper Per Ole Lund.

Men ikke alle turene hadde vært like gode og innbringende.

Ikke uten ei viss motvilje mintes mannskapet en gang  de gikk med et par hundre tonn råjernbarrer, som en mottaker skulle ha til ballast i båten sin. Da de kom fram, var det ingen som gadd å losse båten, så de måtte stå nede i rommet og lempe opp alt jernet for hand og stable det på kaia.

– Slik var det bestandig før i tida. Det var ingen som stilte opp for ei frakteskute. Man var nederst på rangstigen. Man måtte sjøl sørge for å få lasta på land.

Kona Anna Lisa og han utgjorde to tredeler av redersida i enbåts-rederiet Marlin. Begge jobba om bord.

Anna-Lisa var på den tida den eneste kvinnelige matros i den norske innenriks-frakteflåten, kokk-kyndig matros. Hun sveiva like bra med winsjen som hun diska opp med middag i stiv kuling i byssa.

Utafor Sandnessjøen tok vi opp en fisker og sjarken hans. Båt og børnskap hadde han med seg til Stavanger, en tur han gjorde hvert år nå. Sørpå fiska 60-åringen krabbe og makrell. Han hadde åtte unger. Den nest yngste var 16 – den yngste to år. I Stavanger venta tre voksne oljejobbende sønner på ham. Underveis med Marlin sørover benyttet han tida til å stelle sjarken.

Leirfjordingen hadde et lommeur av sølv. Det hadde onkelen hans fått for tapper redningsdåd, på Åsvær fyr, nyttårsaften 1917. Orkan og en fryktelig flodbølge raserte fyrvokterboligen. Havet sto opp i tårnet da fyrvokterfamilien berga seg oppover i trappene, men fyrvokterens vesle datter sprang tilbake, og falt ned i kavet. Da sprang fiskerens onkel til og redda jenta i siste sekund. Hedersklokka gikk ennå, 84 år etter dramaet på Åsvær. Jeg husker ennå hvordan den tikka.

Skipper Lund så pessimistisk på næringa: .

– Det finnes ikkje ungdom. Det finnes ikkje ungdom. Gjentok han. – Utflagginga gjør at de ikkje får fartstid. De førsvinn ifra yrket.

marlin2

Olav Skogmo fra Brønnøysund var yngstemann om bord, og ferievikar i den firemanns besetninga på Marlin. Han hadde skipperskolen og alle papirer i orden, men det hadde vært svært vanskelig å få seg fartstid.

– E ringte et rederi. De spurt om e hadde fartstid. Nei, kor e sku ha fått det? Spurt e. Ja, du får det i hvert fall ikke hos meg! svarte rederiets mann. Fortalte Skogmo. Da vi passerte Brønnøysundet, sto Olav Skogmo ved rekka og vinka til familien sin. Mange år seinere traff jeg han igjen, som skipper på hurtigbåt.

– Ungdommen, de nevn ikkje havet, sa Harald, som var fjerdemann om bord.

–  De hører kanskje lite positivt om sjølivet?

– Æ snakke aldri positivt om havet, repliserte Harald.

Han plagdes stadig med sjøverk. Likevel slo han fast:

– Æ blir om bord tel de hive mæ på lainn!

Fyr

Kjeungen fyr. Bilde  tatt fra Marlin.

I blikkstilla seilte Marlin forbi idyll etter idyll. Grønne øyer og skjær på Helgelands- og Trøndelagskysten, med kvite hus og små røde fjøs i ei rolig stø. Sauer på fredelig beite på en liten grasbevokst holme.

Vi møtte hurtigruta i et oljeblankt sund. Ingen mennesker på dekk. Bare duringa fra digre maskiner.

De vanskelige havstykkene viste seg fra si mest solrike side på denne frakteferda. Folda, Hustadvika, Stadhavet – hvor ingen skjærgård skjermer – det var bare dønninger der disse dagene. Men Marlin duva godt, med som sagt 900 tonn armeringsjern i botn.

Det mangler ellers ikke på dramatiske episoder, sagn og historier fra den urgamle kulturen langs kysten. Mannskapet fortalte historier, om drap og forlis, drukning og redning i de mest ureine og værharde farvatn som vi passerte.

Imens gikk livet om bord på Marlin sin monotone gang, de tre døgnene fra Mo til Stavanger. Besetninga på fire jobba to og to sammen, – seks timer på vakt, seks timers hvile. Arbeide, spise, sove. Slik gikk dagene i sjøen, seks uker på jobb, seks uker fri, hvor skift nummer to gikk om bord.

Jeg fant lugaren min, også den siste natta mi om bord, som ble avbrutt av dempa dunk imot skipssida. Jeg stavra meg opp på brua, skua ut over Norwegian Contractors oljeplattform-landskap i Hinnavågen.

Der skulle jeg med sjølsyn få se hvordan stålet fra Helgeland ble bundet sammen som skjelett til verdens høgeste betongplattform – Troll. Det var liksom armeringsstålet bandt sammen dette landet.

Det første hivet var allerede på veg i land over rekka, på frakteskuta som for lengst er bare minner.

Plattformbygging - HinnavÂgen

Plattformbygging i Hinnavågen ved Stavanger

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Palmemordet – et minne

Den februarmorgenen for nøyaktig 30 år sida gjorde jeg og en kompis oss klare til å kjøre fra Mo i Rana til Hemavan for å stå slalåm.

olof_palme_statsminister2c_tidigt_70-talVi hadde jo hørt at Olof Palme var skutt kvelden før, men regnet med at det kanskje ikke var kø i skiheisene på en slik dag.
Idet vi var i ferd med å gå inn i bilen, lente en nabo seg ut gjennom vinduet i første etasje og ropte: «Dåkk må tje fær te Sværge, lainne E uten fast styring!»

Tross advarselen dro vi i veg. Men oppe på fjellet måtte vi gjøre vendereis.

Bommen var nede, mellomriksvegen var stengt. Ikke på grunn av Palmemordet, men på grunn av snøstorm.

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Fortelling