Category Archives: Omtale

Eit arævillers gomattråg – ei bokmelding

Bokomtale fra 1999 – Dialektord i Hemnes

Ordet arævillers er ett av noen få ord fra Korgen som er registret i den nasjonale «språkbibelen» Norsk ordbok. Storartet, overmåte er betydninga. Et gomattråg var det trauet som gomaten, kaffebrødet, kakene, ble lagt oppi og brakt ut til slottefolket når det var oppsylar etter endt onn. Mary Boldermos bok «Dialektord i Hemnes» er uten tvil blitt et rekti så arævillers gomattråg, spesielt for alle oss som elsker denne dialekten over alt på jord, og dessuten for språkinteresserte folk flest.

dialektord

Illustrasjon: Trond Stien

En dag da min bestefar Jakob Israelsa skulle dra lagna (garnet) i Leirelva, fant han det fullt av og delvis ødelagt av rusk og rask. Da han skulle ble spurt hva det var som hadde kommet i garnet, svarte han: «Ein okje, ein stuke, ein stake, ja formele ein krakje!» I 1999 ville mange, sjøl sambygdinger, ha hatt vondt for å forstå meninga i dette utsagnet. Men utgivelsen av «Dialektord i Hemnes» vil igjen gjøre det mulig å forstå det fortvilte utbruddet over den sundslitte lagna.
På 270 sider presenteres nærmere 4.000 dialektord fra det området som i dag omfatter Hemnes kommune og som i grove trekk er utbredelsesområdet for det som tradisjonelt har vært kalt sørranværings-dialekten.
Et liknende innsamlings-og registreringsarbeid har aldri vært gjort verken i sør- eller nordransk område. Det er derfor et pionerarbeid vi snakker om.
Det er interessen for detheimlige talemålet, og sikkert også en god del sunn nysgjerrighet, som i en årrekke har drevet Mary Boldermo til å samle på ord. På oppdrag fra Hemnes kommune har hun påtatt seg arbeidet med å systematisere ordsamlinga og lage bok av det. I arbeidet har forfatteren støttet seg på ei referansegruppe med innfødte fra ulike deler av kommunen. Hemnes kommune står som forlegger for utgivelsen.
Boka innledes med artikkelen «Talemålet i Hemnes», skrevet av vefsningen og språkmannen Per Sjåvik. Dette er en liten, men ikke desto mindre verdifull, del av boka, som gir en lettfattet språkvitenskapelig omtale av sørranværings-dialekten/ hemnesdialekten, et talemål som skiller seg klart fra både vefsnmålet og «søsterdialekten» i Nord-Rana.
Jeg skal her ikke gå inn i detaljene, bare nevne en ellers lite påakta kuriositet som Sjåvik påpeker. Sørranværingen er nemlig en av få norske dialekter som fremdeles aktivt bruker dativ, sjøl om mye av språklitteraturen hardnakka hevder at dativ er gått ut av norsk talemål. I bygdene i Hemnes kan man fremdeles høre brukt preposisjonsuttrykk som i tretien, i ainnerstuen, i Bleikvasslien, åt fjøsæ, i justerelven osv. I følge Sjåvik er slike former «arkaiske drag som har eldgamle tradisjoner», like fra norrøn tid.
Det som nok de fleste, og jeg blant dem, vil synes er aller flottes med denne boka, er å sitte og bla, side etter side, og smake på gomat fra dialekten vår. Ordene er ordna alfabetisk, og presentert på luftig og elegant vis, slik at sidene ikke blir for tettpakka. Det hele er krydra med morsomme og illustrative tegninger, utført av Tore Furuhatt og Trond Stien.
Mange vil nok bruke boka til å leite etter ord som er unike for Hemnes-området, og de vil neppe bli skuffa. jeg har allerede nevnt et par eksempler, å det formele kralæ a slekt i bokæ. Krenel, for eksempel, er som kjent (nesten) det samme som fattigmannsbakkels. Eller sjerel, som sjølsagt er det egentlige navnet på…. spissmus.
«Dialektord i Hemnes» tar ikke bare for seg kuriositetene, de aller merkeligste orda, men viser også hvordan ord som er i bruk i heile landet blir uttalt og brukt i dette området. Det syns jeg også er verdifullt når dialekten i heile si bredde skal presenteres.
Etter den omfattende ordlista følger flere avdelinger viet ulike sider ved dialektbruken. Her finner vi lokale uttrykk og uttrykksmåter, noen av dem i aktivt bruk, andre gått av moten, men så gode at de med fordel kunne tas opp igjen. Eksempler: «Stainn i jeitsteræ» (stå i dype tanker); «ute å tar høgdæ» (holde seg til fint folk) . Et kapittel tar for seg gamle uttrykk fra båtbruk og båtbygging. Det er spesielt viktig at disse begrepene fra et gammalt handverk, som nå er så godt som borte, blir bevart for etterslekta. Videre følger et kapittel med ordtak og talemåter, som «Det nøtt kje å sal pørkæ» og «Gle deg gråjeit, i måræ bi du kvit». Gåter, rim, regler og ellinger har fått sin plass, og lokale navn fra flora og fauna. Her finner vi både bjynnguplæ (geitrams) og ømmer (lom), move (rips) og auskarlomp (rumpetroll), finnpip (åkersnelle) og haræhokræ (perleugle).
Sjølsagt er det umulig å registrere rubbel og bit av dialektord i en utgave som dette, og så vel forfatteren som Hemnes kulturkontor etterlyser mer av samme slaget.
For oss som for lengst har viklet oss ut av ut av segerhinnæ (fosterhinne), og som husker noen av de gamle dialektorda i bruk, er dette rett og slett en skatt. Men også fæsjen og småkørvan og sjeiddebræstingan har godt av dette, og kommer til å sette pris på at det innsamlingsarbeidet er gjort og nå altså spredd til mangmainn». På dette viset hindrer man at denne ordskatten blir avglemt. Men ikke bare det, man kan også «risikere» at noen av de de gamle, trauste orda kommer i bruk igjen. Utgivelsen passer som hånd i hanske med den gjeldende læreplanen i skolen, hvor integrering mellom skole og lokalmiljø er vektlagt, og en kan rekne med at boka derfor vil finne sin sjølskrevne plass i Hemnes-skolene si norskundervisning.
Bak i boka finnes en CD med kostelige klipp fra Radio Korgen, også en viktig dialektbærer. Disse målprøvene fra ulike steder i Hemnes gjør det mulig å ikke bare lese, men i tillegg lytte til dialekten, og samtidig få med seg noen riktig gode historier. Min favoritt er Telmar Thomassen sine motorsykkelhistorier, «Davidson er død, men Thomassen lever».
La meg dessuten ikke glemme å nevne omslaget, som er ei tegning av bygde-kunstneren Sigurd Trongmo. Vi ser karikaturer av forlengst henfarne korgværinger utenfor Eitran i Kørgsjyen en preiksøndag ca. 1910.
Alt i alt: Mary Boldermo og utgiver Hemnes kommune har med denne utgivelsen gjort et stort og viktig, ja uvurderlig stykke kulturvern-arbeid.
Den som eventuelt ikke liker boka, er og blir en kryselstake (sutrende person), med andre ord en søtterkommode. Man blir rett og slett katæ (kvikk, opplagt) når man ser at det lages ei bok som dette.

Mary Boldermo
Dialektord i Hemnes
268 sider pluss CD med målprøver
Illustrert

Følg Facebook-gruppa Ord og uttrykk fra Hemnes- og Rana-distriktet

 

1 kommentar

Filed under Feature, Omtale

Slaver for motstandskampen

I en krig er det alltid folk flest, sivilbefolkninga, som bærer de tyngste børene. 15. juli 1942 kom krigen til garden Lines i Rødøy, i form av et sjøfly. Allierte agenter skulle etablere en radiosender.  Folket på Lines ble trukket med i et dumdristig spill med deres egne liv som innsast.
«Gestapo skal til Lines», heter ei tynn bok som kom ut i 2011. Sju årtier har gått siden 2. verdenskrigs slutt. Gjennom disse årtiene har vi blitt tvangsfora med heltefortellinger, det som gjerne kalles seierherrens historieskriving. Eller rettere, historia til seierherrenes seierherrer.

Det er nedtega mangt et epos om tapre motstandsmenn – og litt færre motstandskvinner, om lure grenseloser og snarrådige gutter på skauen – og ikke minst om dristige agenter i alliert tjeneste, med stengun i neven, radiosender i ryggsekken og engelske sigaretter i nikkerslomma.

Historia til alminnelige hverdagsmennesker, de som måtte klare seg som best de kunne gjennom fem okkupasjonsår, har vi hørt bemerkelsesverdig lite til.

I 2011 laga Margit Lines Våtvik og Øyvind Jenssen i fellesskap den vesle boka «Gestapo skal til Lines». Margit var fra den avsidesliggende garden Lines i Melfjorden, i Rødøy kommune på Helgelandskysten. På Lines vokste hun opp sammen med ni søsken, foreldre og besteforeldre. På Lines livnærte de seg av gardsbruk og heimefiske, slik folk der hadde gjort i generasjoner.

Omslag

Omslaget på boka «Gestapo skal til Lines».

Så kom den store krigen til Lines. Den kom 15. juli 1942, i form av et sjøfly i alliert tjeneste. Flyet lander praktisk talt i støa på Lines, ei høglys sommernatt, midt foran øynene på nysgjerrige naboer, med god utsikt til skipsleia hvor tyske vaktbåter patruljerer kontinuerlig. Kasser med krigsmateriell blir båret i land. Fremmede karer kommer i hus, allierte agenter som skal bygge opp og betjene en viktig radiosender på øya Renga rett utfor Melfjordkjeften. Senderen fikk det berømte, myteomspundne kodenavnet Crux. Fleire ganger kommer sjøflyene til Lines med livsfarlig last. Like dumdristig hver gang, ved høglys dag. I lange perioder bor agentene på Lines. Linesfamilien har aldri lært anna enn å ta vel imot fremmedfolk, med stor gjestfrihet,  og de deler sitt terbovenbrød og sin sei med dem. Far og sønner på Lines blir umiddelbart rekvirert til halsbrekkende transportoppdrag for agentene, sønnene også som vikarer for å passe senderen i ura der ute på Renga. Det er folket på Lines som vederlagsfritt brødfør agentene, ellers ville de ha sultet ihjel i skjulestedet sitt ute på øya. Den vesle sjarken deres går nærmest i skytteltrafikk i illegale ærender.

Okkupantenes mistanker rettes etter hvert mot Lines. Det er uunngåelig. For ikke å risikere fengsling og tortur, må to av sønnene arrangere ei drukningsulykke, slik at de ubemerket får tatt seg over til Sverige. Midt oppi dette vokser Margit opp. Hun er 13 år når krigen bryter ut. Også hun tar sin tørn i store og små oppdrag for agentene. De lever under et stadig press, folket på Lines. Flere ganger kommer Gestapo dit på ransaking, men finner ingen ting, og det er ene og alene takket være familiens snarrådighet, for agentene virker ganske uansvarlige og lemfeldige når de strør om seg med spor. Det stadige nervepresset skal komme til å sette sitt preg på søsknene resten av deres liv. Det kanskje mest hjerteskjærende i den ellers lavmælte boka er avdekkinga av agentenes, de senere så høgt dekorerte krigsheltenes, arrogante og i noen tilfeller direkte smålige behandling av Lines-folket.

Episoder som denne – som kan synes ubetydelige for oss i dag, men som den gang var avslørende nok: Agentene har lovet Margit et kjoletøy til konfirmasjonsdagen, et flott stykke tøy de får sendt over fra London. Men i stedet for å holde løftet, tar agent Erling Moe like godt kjoletøyet med seg til Mo i Rana. Da agentene forlater Lines i 1944, «forærer» den samme Erling Moe en av sønnene et fotografiapparat «til odel og eie», som han sier. Men etter krigsslutt kommer Moe tilbake til Lines for å hente kameraet som han sier gutten har «oppbevart» for ham. Ingen store hendelser i verdenssamfunnet, men du verden, så smålig. Det sier mye om holdninga overfor dem som ga ly og mat og som uten å mukke slet for motstandsbevegelsen med livet som innsats.

Asbjørn Øksendal skrev i si tid bok  om den såkalte Lurøy-affæren, hvor agenten John Kristoffersen måtte rømme under dramatiske omstendigheter med tyskerne i hælene. Under sin flukt søker også Kristoffersen hjelp hos folket på Lines. Hit kommer han i en atskillg mer forkommen og psykisk nedbrutt tilstand enn både Kristoffersen sjøl og hans  historieskriver har villet ha det til. Seinere blir Kristoffersen tatt av Gestapo, og fra da av lever Lines-familien  i konstant frykt  for at han skal angi dem under tortur.

Boka viser mer enn noe anna det etiske dilemmaet ved å tvinge en familie med ni unger inn i et livsfarlig spill som dette. Øyvind Jenssen skriver i bokas sluttord: «Lines-familien ble tvangsinnmeldt i motstandsbevegelsen og ble dens slavearbeidere.(….) Agentene var modige menn. Men agentene som satt på hemmelig skjulested med senderne, kunne alltid slippe unna om det kom en razzia.»

Agentene fikk Kongens medaljer. Linesfolket fikk tynnslitte nerver. Slik kan historia om krigen oppsummeres – både den store krigen for 70 år sia og alle andre kriger.

«Gestapo skal til Lines»

Øyvind Jenssen og Margit Lines Våtvik

75 sider

Illustrert

Utgitt 2011

ISBN: 978-82-998741-0-6

 

Les også

Om «kaptein Sjøberg», motstand og en lensmann som ble skutt

Mer om ettertningsagentene på Renga

Lokalhistorie:

Hemnes i krig av Torstein Finnbakk

6 kommentarer

Filed under Omtale

Skremmende aktuelt om russisk angrep på Sverige

«Midvintermörker av» Lars Wilderäng. Ensidig science fiction-thriller, men nifst aktuell med tanke på det som kan være under oppseiling i Europa akkurat nå.

midvintermorker«Tidigt på annandagens morgon år 2012 vaknar de jullediga svenskarna till en ny värld. Ett strömlöst, mörkt och iskallt Sverige. En dag då allting förändras.
En stor rysk militärövning i Östersjön förvandlas plötsligt till ett regelrätt anfall mot Sverige, som står helt oförberett. Katastrofen är total, statsministern är försvunnen, viktiga samhällsfunktioner slås ut och ett nedbantat försvar är på väg mot kollaps. Allteftersom dödstalen stiger får vi följa ett antal personers kamp under ett dygn som skakar Sverige i grunden.»

Anmeldelse av boka.

Legg igjen en kommentar

Filed under Omtale

«Når man leser Wedels memoirer, fristes man undertiden til å tro at han ikke bare er en narr, men også en tåpe»

Da minister F. Wedel Jarlsberg i 1932 ga ut sine memoarer, skrev Hans Heiberg tidenes bokanmeldelse. Slakt er en mild betegnelse.

Vi siterer i fleng:

«Aldri har jeg sett en så gjestfri bok. Baronen inviterer oss i løpet av fire hundre sider til omtrent like mange middagsselskaper og frokoster i Europas alle høyeste cirkler. Hvis leseren vil holde seg i Wedels ånd, bør han lese boken i snippkjole.»

«Andre steder går det gemyttligere for seg, og det hender endog at en og annen dronning slår en flaske i hodet på gjestene som en kongelig spøk hun har lært seg i Russland.»

Les hele Hans Heibergs omtale av  «Minister Wedels erindringer»

Les F. Wedel Jarlsberg: «Reisen gjennem livet»

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Omtale

…For tjenestefolkene skal da ikke ha både sauce og fedt på engang….

Hanna Winsnes' kokebok.

Hanna Winsnes’ kokebok.

«For ikke mere end 40–50 år siden var det Gud, som havde ordnet med de forskjellige samfundsklasser. Og han havde ordnet det fra evighed af; der var ikke mere at gjøre ved den ting», skrev Arne Garborg i sin syrlige omtale av Hanna Winsnes’  kokebok, «Lærebog i de forskjellige Grene af Huusholdningen».

Han viser på glimrende vis at også kokebøker kan ha et klassetstempel. Og fru Winsnes tilhører så avgjort de øverste lag:

«Der leves nemlig godt inde hos herskabet. Der vades i eg, sukker og smør; lader og kjeldere er fulde; man tager … tager … tager … og plages ikke af spørgsmålet om, hvor man skal tage det fra. Thi verden er i orden», skriver han blant annet.

Les den glitrende bokomtalen i sin helhet

Kokeboka finner du her

Legg igjen en kommentar

Filed under Omtale

I dag vil jeg slå et slag for Avisa Hemnes

At det finnes mange talenter og mye kreativitet innafor kommunegrensene i Hemnes, bør knapt være en nyhet, og  kan umulig ikke overraske noen på Helgeland. Men at en gjeng aktive mennesker i pur entusiasme, pågangsmot og nysgjerrighet stifter ei ny lokalavis i 2012, bør bli sett på som en sensasjon – uansett hvor i Norge det skjer.

Forsida på Avisa Hemnes nr. 4 2012.

Forsida på Avisa Hemnes nr. 4 2012.

Papiravisene har i en mannsalder blitt spådd den visse død. Nordlands Avis, utgitt på Hemnesberget, gikk inn allerede i 1978. Men denne uka utkom nyskapningen Avisa Hemnes med sin fjerde utgave.

Allerede i første nummer satte de standarden, og de la lista høyt, både når det gjaldt innhold og formgivnig. Avisa fikk en velfortjent varm velkomst lokalt, og de har slett ikke hvilt på sine laurbær eller solt seg i glansen fra den positive oppmerksomheten. Tvert imot. De  har holdt stilen, med et variert utvalg av tildels meget velskrevet stoff, gode bilder og en lekker layout.

Alle i den skrivende staben, også redaktøren, ser på seg sjøl som amatører. Dette sjølbildet må de gjerne beholde, men produktet kan måle seg med hvilken som helst lokalavis med respekt for seg sjølk Avisa har knytta til seg en stab med dyktige og ivrige frilansere, som ut fra det de leverer ser ut til å stortrives med å lage avis. Dette tyder på at de alerede har klart å bygge opp et godt miljø rundt avisa. Dette er det aller,  aller viktigste for en journalist: Å blir vist tillit og få anlednng og rom til å boltre seg og gjøre akkurat det som en er god til.

Jeg hører at hemnesværinger og korgværingen leser den nye lokalavisa i filler, alle de 48 sidene, fra perm til perm. Det skjer neppe ofte at ei avis blir mottatt med så stor entusiasme, og det er i dette tilfellet velfortjent. For innholdet har hittil vært både interessant og spennende. Redaksjonen har heller ikke gått i den lettvinte fella å bringe til torgs tekstreklame eller å gi seg til talerør for særinteresser og/eller -grupperinger. Fortsett med det, men glem ikke at avisa også har til oppgave å være en kritisk røst og et korrektiv til etablerte sannheter og institusjoner. Denne avisetableringa har så langt vært en hyllest til det frie ord og til kreativitet og mangfold.

Avisa Hemnes har så langt kommet ut hver 14. dag, Jeg ser at de satser på å bli ukeavis utpå nyåret. Det blir spennende å følge med videre. Nye lokalaviser har i nyere tid hatt en stygg statistikk, en lei tendens til å få et kort liv. Dette behøver slett ikke å bli skjebnen til Avisa Hemnes. Men de kommer nok til å få tøffe tak. De vil være uslåelige nabo-for avisene i sør og nord når det gjelder lokalkunnskap og spennende lokalt innhold.

Annonsemarkedet er en annen skål. Men jeg har tru på at gjengen i Avisa Hemnes også der vil legge for dagen kreativitet nok til å skaffe seg et solid fotfeste, sjøl om det kanskje kan finnes krefter som har god lyst til å starte priskrig for å vippe nykomlingen av pinnen.

Jeg vil anbefale både de som bor i Hemnes, utflytta hemnesværinger og alle andre med interesse for gode lokalaviser: Gi deg sjøl ei skikkelig julegave som varer hele 2013: Tegn abonnement på Avisa Hemnes. Du kommer ikke til å angre.

Les avisa

Les mer på denne bloggen


2 kommentarer

Filed under Omtale

Det store, lavmælte bildediktet om folket

«Vindenes hus», en dokumentarfilm laget av forfatteren Magnar Mikkelsen, hadde i 2010  premiere under Nordkapp filmefestival.   Filmen vises på NRK 2. den 5. og 8. januar 2011.
Vi husker Øyvind Sandbergs dokumentar «Å seile sin gen sjø», hvor Øystein Ludvigsen fra Hysvær i Vega var en sentral person. Magnar Mikkelsen «Vindens hus» har et nært slektskap med «Å seile sin egen sjø», men  samtidig er mye ulikt og kan ikke sammenliknes. Men  felles for de to verkene at de hver på sitt vis skildrer vanlig folks hverdag og helg, herlig fjernt fra det urbane liv.

– Jeg har med et lite videokamera gjennom ni år fulgt dagliglivet på mitt hjemsted Veidnes, ei sjøsamisk bygd med 30 hus og like mange naboer. Ut fra 130 timer råmateriale har jeg – med klipper Rachel Andersen som nærmeste medarbeider – lagd en én time lang personlig dokumentarfilm. Filmen adresseres som en bestefargave til mitt 16 år gamle barnebarn Tora i Oslo, og med fortellerstemmens korte, poetiske sentenser ordner jeg de mange små, myldrende historiene til en litterær og filmatisk helhet, sier Magnar Mikkelsen sjøl om filmen. Han har skrevet et drøyt dusin bøker innen flere litterære genre.

– Jeg satt alene i stua, omgitt av bøker og hauger av aviser og magasiner,  trett av et langt skriftlig liv. Da slo jeg på mitt nye kamera og ville med det hinsides ordenes grenser. Jeg ville inn i det som ikke kan sies, men bare så vidt sees og fornemmes. Med kameraet ville jeg forsøke å gripe det flyktige i våre liv. Jeg ville stanse noen av alle de øyeblikkene som strømmer forbi oss og blir borte for alltid, sier han

Det er i alt 21 små historier som i filmen flettes sammen til en enhet, ved hjelpe av korte,  poetiske tekster.  Til slutt glir det hele opp i en enhet, trådene samles.

«Vindenes hus» er også en av de sjeldne  som forteller noe om den sjøsamiske kulturen, til tross for at de fleste samer tilhører denne kulturen.

Sjøl om filmens lavmælte fortellerstemme taler direkte til  barnebarnet, går han aldri i den fallgruva å gjøre budskapet for privat.  Bildene og stemmen bak forteller om smått og stort på Veidnes gjennom ni år.   Her er bygdefolket på butikken, på lokalet når runde dager feires, her synges læstadianske salmer, her tennes kaffebål i fjæra, her legges skolen ned og her dras det opp fisk av et hav som blir fattigere og fattigere på grøde. Alt med en viss ærbødig distanse, verken bildene eller ordene blir for nærgående. Folk og hendelser får være som de er.  Og bildene er vakre og poetiske, enten det er uvær eller sol over et stille, uforanderlig landskap.

«Vindenes hus» er blitt et dokument som bør bevege og berøre. Det er en film om det som kalles livet og om de som kalles folket. Mikkel skrev en gang «Det store diktet om sauen». Denne gangen har han laget det store bildepoemet om kystfolket.

Av Torstein Finnbakk

Legg igjen en kommentar

Filed under Omtale