Om båndtvang og fjols til fjells

Båndtvang er en bestemmelse i god, gammel norsk tradisjon, for å skape større trygghet for bufe og ville dyr ute i den herlige naturen vår. Helst skulle jeg ha sett at denne bestemmelsen gjaldt hele året, i hele landet.

davEttersom jeg av og til går tur med hund, er jeg faktisk veldig glad for båndtvangen. Hunden også, egentlig. Det samme kan man ikke si om alle hundeeiere.

Noen dager før frigjøringsdagen gikk jeg sammen med vår mellompuddel Bruno opp på noen topper som hører til målene for årets Fjelltrim her i distriktet.

Vi var akkurat på veg nedover igjen, da det skjedde: Over den nærmeste knausen kommer et knurrende og lavfrekvent-bjeffende, gulbrunt uhyre. En storvokst, løs sjæfer. Den løp rett mot hunden og meg. Jeg hadde min fulle hyre med å rope improviserte stoppekommandoer til den åpenbart aggressive angriperen, mens jeg forsøkte å holde min hund unna de kvasse tennene. Da dukket eieren opp, som troll av eske over horisonten, halsende og hivende etter pusten. Han grep sitt elskelige dyr i halsbåndet, trakk den vekk – og faren var over. Uten en fysisk skramme på hunden min, såvidt jeg har kunnet konstatere. Heldigvis, må jeg tilføye.

Litt skjelven var jeg, men fikk tre ord fikk jeg fram:

– Det er båndtvang.

– Hva? Nærmest skrek mannen, som nok var like full av adrenalin som dyret hans.

– Båndtvang, gjentok jeg lavt, – det er båndtvang.

– Ja, selvsagt vet jeg det, jeg beklager, svarte han, og kom med ei omstendelig forklaring. Han hadde kikket seg veldig godt omkring i terrenget før han slapp bikkja løs. Og så var det dette at hunden måtte drite, og da måtte den jo være løs, mente han, hvis jeg forsto ham rett. En åpenbar løgn, tenkte jeg.

– Men gikk det bra? spurte han så, for å liksom skifte emne.

alex-klopcic-217426La meg her innskyte at jeg aldri har opplevd at det å gå i bånd og samtidig drite, er et problem for en hund. Jeg har heller aldri hørt at dette skal være en formildende omstendighet som gjør det aktverdig å bryte norsk lov. Jeg fikk rett og slett inntrykk av at mannen hadde gått med hunden løs, kort og godt.

Men jeg kommenterte det ikke . Heller ikke besvarte jeg spørsmålet om hvorvidt det hadde «gått bra». I stedet hentet jeg fram to ord fra mitt B-vokabular, et arsenal av uttrykk som jeg ikke har anvendt de siste 30 år, og som jeg kanskje ikke kommer til å gjengi her.

Etter å ha avfyrt denne karakteristikken, snudde jeg ryggen til. Bruno og jeg hastet videre, lengst mulig bort derifra. Smilte blott og vendte om, som det heter. For jeg moret meg en smule, over mannen som satt der, overskrevs på sjæferen sin og holdt den i halsbåndet. Jeg hadde i brøkdelen av et sekund vurdert om jeg skulle fiske fram telefonen og forevige dette selsomme syn, og kanskje spørre om dette var et vanlig tidsfordriv i familien hans.

Men Bruno og jeg vandret videre i den sørhelgelandske naturen. Det var  nordnorsk vår i lufta, og vi var blitt ei erfaring rikere. Som en annen Lots hustru så jeg meg likevel tilbake. Mannen fortsatte sin ferd bortover stien. Han jogget med  svikt i knærne – som vår nære slektning sjimpansen – med et stødig grep om halsbåndet på den gule hyenen sin. Noe ordentlig bånd så jeg aldri  Han hadde det nok i lomma, tenker jeg.

Neste gang jeg skal til fjells vurderer jeg å henge en langbladet kniv i beltet. For å spikke tennved til bålet, selvsagt. Hva trodde du?

Men du er kanskje nysgjerrig på hva det var for en to-ords karakteristikk jeg brukte. OK, her er den:

«Hælvetes tåpkuk!»

brunoiband_2

Båndhund. Bruno i den sørhelgelandske naturen. I bakgrunnen Brønnøysund.

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s