Fire skulpturer – ei lita vandring

Sist jeg var her lyste multekarten  frodig rødt i lyngen mellom de store steinene under svaberget. Nå er krattet i lia vinterlig og goldt. Der oppe minner Oddvar I. N. Darens kjempesirkel i berget meg om syklusen gjennom årstidene, tidene. Heller ikke granitten som verket er slipt inn i er forgjengelig. Bare tilsynelatende.

På Sør-Helgeland finner vi skulpturlandskap-kunstverk i fire av de fem kommunene.

«Opus for himmel og jord» heter skulpturen på Høyholm i Vevelstad, oppe i fjellsida, noen få steinkast ovafor Riksveg 17. Sirkelen, som fire mann på skift brukte halvannen måned på å slipe inn i berget, er for lengst blitt et landemerke. Sola speiler seg skarpt i kjempespeilet, som med en diameter på nærmere 10 meter er et speil like ut mot sjølve kosmos.

«Opus for himmel og jord». Foto: Nordland fylkeskommune

Pilegrimsferden, klyvinga, fra riksvegen og opp til skulpturen er en opplevelse i seg sjøl, på stien som krongler seg mellom gigantiske steinblokker som mor natur sjenerøst har strødd nedover lia.

I 1993 kunne «Opus for himmel og jord» innvies på Vevelstad, med skliende barn på granittsirkelen.

Da var det gått fem år siden Anne Katrine Dolven sådde ideen til Skulpturlandskap Nordland.»Det skjedde på Vega, nærmere bestemt på et seminar som ble holdt på Vega Hotell.

– Jeg har heile tida likt ideen veldig godt, og visste at det kom til å bli bra. Det sa Mergrete Gunnes til meg i et intervju for en del år siden.   I årene 1989-93 var hun prosjektleder for Skulpturlandskap Nordland.

I utgangspunktet var ønsket at alle de 45 kommunene i Nordland skulle få være med å bringe til verden hvert sitt unike bildende kunstverk. Resultatet ble 33 skulpturer, godt spredt ut over fylkets 38 327 kvadratkilometer.

De står ute, i fjellsida, i flomålet, på en lyngrabb, en holme eller en moloen. Årets rundt. Havmannen i Mo i Rana står til knehasene i fjorden, av og til med en skarv på hodet. I noen år hadde journalisten ham til nabo, og savner det gode fellesskapet med den fåmælte kjempemennesket skapt av Anthony Gormley.

Det ble lange, og store diskusjoner i lokalavisa, også om Havmannen ( og Havmannens manglende snøtt. Og det var ikke bare på Helgeland skulpturlandskap-skulpturene skapte divergens.

– På mange måter er dette det mest demokratiske kunstprosjektet som har vært gjennomført, ifølge Margrete Gunnes.

– Det ble mange diskusjoner, på mange nivåer. Om hva slags kunst man ville ha. Det viste seg at folk var veldig bevisste, som skilte «mellom kunst og kunst». Det var veldig spennende å reise rundt og diskutere med folk, blant annet i kommunestyrene, sa Gunnes.

Journalisten husker diskusjoner om skulpturers utseende og innhold. Til å begynne med var det en viss debatt om hvorfor man skulle dra internasjonale skulptører til lokalsamfunnene våre, vi som hadde så gjeve folk heime.

Men det stilnet av. Nordlendingen, særlig langs kysten, har tradisjonelt vært åpen for fremmedfolk, enten de kom fra Bergen eller Lisboa.

«En ny samtale». Vega. Foto: Nordland fylkeskommune

 

På Vega, som stod vogge for ideen om dette i verdenssammenheng så unike skulpturprosjektet, slapp de en finnlender løs.

Kain Tapper heter han.  «En ny samtale» heter verket hans, som ble innviet i 1992.

Skulpturen ligger like ved hovedvegen fra ferjeleiet på Igerøy. Ja, kunstverket måtte sågar ommøbleres da denne vegen ble omlagt.

«En ny samtale» består av tre nennsomt bearbeidede steiner. En bautaliknende, lang, høg en. Den neste mer terningaktig å se til, mens den tredje tilnærmet har fått pyramidens form. Samtalen, kommunikasjonen, kan være mellom de tre for øyet så ulike formene, mellom denne treenige steinfamilien og fjellene de er omgitt av.

«Steinar Breiflabb» ligger midt i det trange Brønnøysundet. Foto: Nordland fylkeskommune

Stein er også et stikkord til å beskrive Brønnøy sin skulptur. «Steinar Breiflabb» er en av de største ( og formodentlig også tyngste) i det nordlandske skulpturlandskapet. En idé om utmeisling i Mofjellet ble tidlig forlatt. Til gjengjeld ble det en trivelig Steinar fisk i Brønnøysundet ( med navnebror Bastesens avlagte båt på ryggen.

Svensken Erik Dietman skapte rullesteins-skapningen, innviet i 1997. Den har tre brødre utomlands, i Frankrike, England og Tyskland, og sies å tilhøre familien lophius piscatorius.

«Steinar Breiflabb» ligger åpent til i sundet, men er med sin steinrøysaktige hud godt kamuflert. Den forbiseglende ser kanskje ikke fisken før bare stein, før Steinar med ett materialiserer seg i all sin breiflabba prakt. Den framkaller gjerne et smil og et overraska utrop fra turisten på Hurtigruta: – Look, it’s a fish!

Nærheten til hav og jord ( og stein ( er noe av utganspunktet også for den sørligste skulpturen på Sør-Helgeland. «Hai-Ku-badekar» av irske Dorothy Cross sto ferdig på Vennesund i 1993. Vel kjent er nok historia om badekaret som for til havs  og som var ment for å gå til grunne. Badekaret var det element i skulpturen som avbildet noe menneskeskapt.

tmp_2179-2016-06-15_11-19-37-01-700250605

Juni 2016. Badekaret er på plass igjen.

Framstillinga av naturens fruktbarhet og erotikk står tilbake, i form av en hai med melkespreng og et kujur. Haien minner meg om nærheten til havets rikdommer –  og skrekk. Juret om at vi befinner oss i Nordlands mest livgivende landbruksområde.

«Hai - ku - badekar». Vennesund. Foto: Torstein Finnbakk

«Hai-ku-badekar». Vennesund. Foto: Torstein Finnbakk

Bindal ville ikke ha noen skulptur, så de ble uten. Mer er ikke å si om den saka. Som tidligere nevnt: Et demokratisk prosjekt.

Nå forberedes ei videreføring av «Skulpturlandskap Nordland»

– En skulle vise et bilde av vår tid, på den tida, noe å gi videre til seinere generasjoner. Sånn sett syns jeg «Skulpturlandskap Nordland» står seg. Når man skal gå videre, syns jeg ikke man skal fortsette i den formen, som hører den tida til, men med noe som er mer i dagens bilde. Billedkunsten har endret seg. Det er ikke sikker at det riktige nå er å sette igjen landemerker Nå er det mer grenseoverskridende verker, hvor fleire virkemidler kombineres. Men jeg syns fremdeles det er spennende å få andre kunstnere inn i lokalsamfunnene våre, sier Margrete Gunnes.

Avslutningsvis en observasjon gjort av journalisten:

På Vega ser jeg at skulpturenes overflate, de slipte rillene i pyramidesteinen, for lengst har fått et anstrøk av mose og lav. En samtale er i gang, mellom granitt og miljø.

«En ny samtale». Vega. Foto: Nordland fylkeskommune

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s