Talvik – sykehuset som moværingene ikke ville ha

I Talvikparken midt i Mo i Rana står et monument til minne om et tuberkulosesykehus som ble etablert under høglydte protester fra moværingene. Hjerte- og lungesyke har reist minestøtta, så vi ikke skal glemme. I løpet av 1900-tallet døde  mer enn 290 000 nordmenn av tuberkulose.

talvik1

Mo i Rana 1952. Brakkeanlegget litt ovenfor midten av bildet er Talvik tuberkulosesykehus, hvor Talvikparken nå ligger. Nærmest til venstre, daværende Sentrum kino. Fotograf ukjent

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I dag er det mange som ikke veit hvordan Talvikparken fikk navnet sitt, et navn som er knytta til et stykke svært dyster og dramatisk norsk sjukdomshistorie.

I 1947 ble Statens tuberkulosesykehus for tuberkuløse oppretta i Mo i Rana, i noen brakker som de tyske okkupantene hadde bygd. Vårvinteren 1946 ble det tilsatt personale. De fleste av dem hadde tidligere jobba ved «Talvik Tuberkulosehjem og Barnekoloni» i Talvik i Finnmark. Sykehuset på Mo fikk raskt navnet Talvik. Først og fremst skulle det ta imot tuberkulosepasienter fra Finnmark som var blitt deportert sørover da tyskerne svidde av Finnmark i 1944.
I Mo i Rana ble tuberkulosesykehuset og de hardt prøvde pasientene mottatt med ei kald skulder av byens besteborgere,  hysterisk redde for smitte.
Det statlige tuberkulosehjemmet i Talvik i Altafjorden hadde vært i drift sia 1920. Men i 1944 ble sykehuset, i likhet med mesteparten av bebyggelsen i Nord-Troms og Finnmark, brent av tyskerne. Pasientene ble evakuert, først til Korsfjord, kort etter sørover til Trondheim, Oslo og Skammerstein ved Valdres.
Store påkjenninger

Tuberkulosepasientene fra Finnmark ble utsatt for svært store påkjenninger da de ble evakuert, og dødsprosenten blant dem var uhyggelig høg. Dette skriver forfatteren Dag Skogheim om i skriftet «Med slukte lanterner», utgitt av Gjenreisningsmuseet i Hammerfest.

«Alle tre guttene døde»
Mange av dem som ikke tålte de ekstra påkjenningene var barn. En av Dag Skogheims informanter husker tre unger i samme familie som døde: «Gutten lå hele natta, hadde det forferdelig, men var så tålmodig, så tålmodig. Snart etter døde han. Han var den første som døde på Skammerstein. Jeg mener å huske at alle tre guttene døde…».

Under krigen var titusenvis av finnmarkinger blitt spredt rundt omkring i Norge. Gjenreisninga av Finnmark begynte nesten umiddelbart etter den tyske kapitulasjonen. Men der nord  var det ingen institusjoner som kunne ta imot de tuberkuløse. Inntil nye sykehus kunne bygges, måtte det settes i drift provisorier andre steder, ett av disse var det tidligere tyskdrevne brakkesykehuset Talvik på Mo. Like etter frigjøringa hadde sabnitetsforeninga gjort en stor innsats med å sette det nedslitte anlegget i stand til å tjenestegjøre som akuttmottak: «I frigjøringsdagene sørget sanitetskvinner for å få satt i stand deler av det frolatte tyske lasarettet (Talvik) og å få vasket og reparert tøy med sikte på å kunne ta imot norske fanger fra konsentrasjonsleirene. Nå viste det seg å være større behov for å bruke sykehuset for de mange syke russerne.» (Per Karstensen: 90 år for folkehelsa: Mo og Nord-Rana sanitetsforening 1905-1995).

«De uhyggelige sykehusplanene»
Da planene om å tuberkulosesyekhus i bygningen ble kjent, vakte det smitteredsel og harme blant deler av lokalbefolkninga. Kommunestyret protesterte. Avisa Helgeland skreiv harmdirrende på lederplass:

«Til tross for at de kommunale myndigheter i Mo har protestert på det kraftigste og til tross for at departementet er vel uvitende om den uvilje denne planen har vakt blant Mo bys befolkning, vil departementet trumfe gjennom denne nærmest uhyggelige ide».
Leger rykket ut og avviste faren for at lokalbefolkninga kunne bli smittet, men dette ble på lederplass imøtegått på det kraftigste av «Helgeland»:
«Fra lægehold heter det at plasseringen av et tuberkulosehjem midt i et bebygget strøk ikke er smittefarlig for befolkningen, men en slik påstand kan ikke være forsvarlig. En rekke pasienter går fritt overalt – på kinoer og restauranter og andre steder. Ikke alle av dem er vel så helt forsiktige når det gjelder f.eks. spyttig på gaten, hvor som kjent ikke bare voksne, men også barna har sin tumleplass. Det er opprørende og vil vekke en høyst berettiget harme mot de myndigheter som sitter med ansvaret. De kommunale myndigheter bør pånytt gå inn til departementet med en bestemt og begrunnet protest mot denne uhyggelige sykehusplanen».
Men Talvik ble oppretta, til tross for uviljen.
To ganger på Talvik

Tuberkulosesyk. Foto fra boka «Sanatorieliv» av Dag Skogheim. Fotograf ukjent

Torgerd Møller fra Berlevåg hadde to opphold som pasient ved Talvik sykehus på Mo.
– Første gang var i 1947-48, andre gangen i 1951-52, fortalte hun til meg i et intervju.
– På sykehuset var det mest unge folk. De fleste mellom 16 og 30 år.

Sykehuset var delt i manns- og kvinneavdeling. Det var meget strenge restriksjoner. Vi fikk ikke ha noe med hverandre å gjøre. Det var forbudt for menn og kvinner å snakke sammen, noe vi måtte snike oss til.
Vi begynte med å snakke sammen gjennom vinduene, men da ble de spikra igjen, minnes hun. Hun forteller også om strengt vakthold og gjerde rundt sykehuset. Man måtte som oftest snike seg ut om man hadde behov for en luftetur på byen. Torgerd Møller mente at de strenge reglene var et resultat av presset utenfra, det at lokalbefolkninga var så negative. til sykehuset.
Demonstrative Mo-fruer
– Det hendte at fruer som gikk gata nedover forbi sykehuset holdt kåpekragen foran munnen for ikke å bli smitta fra sykehuset.
En pasient fra Rana fikk mora si på besøk, men hun turde ikke å gå inn for å se til dattera si, husker Torgerd.
–  Jeg har sjøl følt på kroppen hvordan det var. Under siste oppholdet gjennomgikk jeg to store lungeoperasjoner. Jeg fikk fjerna fem ribbein, og fikk men av det for resten av livet. Jeg var også på Mo tidlig på 60-tallet. Da var jeg og så på at de rev Talvik. Man opplevde mye der, både av sorg og glede, fortalte Torgerd Møller.
Dorthea Tomsvik fra Tomma ble ansatt som sykepleier da Talvik ble oppretta på Mo i 1947.
Hun er intervjuet i «Med slukte lanterner» av Dag Skogheim:
– Jeg erindrer at Mo kommune ikke var begeistret for Talvik, ikke i det hele tatt. I avisene var det store oppslag, ja jeg tror det var oppslag i Oslo-avisene også, at Mo kommune ikke ville ha noen tuberkuloseanstalt midt i byen. De tok løfte av dr. Foss, første overlegen vår, om at ingen pasienter måtte gå utenom gjerdet. Det ble ikke respektert, for vi tok det ikke alvorlig, syntes pasientene hadde det vondt nok som det var, og jeg har ingen minner om at vi jaget på dem for å holde dem innenfor gjerdet.
Velkommen følte vi oss ikke. Folk var vel redde for smitte. Vi var som en stat i staten, ja, absolutt. Innenfor gjerdet var det en fin ånd, et godt forhold mellom alle, men dr. Foss hadde ubehageligheter med kommunen. Han var forarget, reagerte sterkt noen ganger, men sa ikke så mye til oss. Dr. Foss ble ikke lenge ved Talvik før han sa opp og reiste.
Hvem som sto bak forlangendet om at pasientene skulle holde seg bak gjerdet, om det var kommunestyret i Mo i Rana eller ikke, det vet jeg ikke. Vår neste overlege sa rett ut at pasientene måtte få gå under åpen himmel hvor de ville – de som andre mennesker –  og etterhvert ble folk hyggelige imot oss.

Beordret

– Jeg søkte meg ikke til Talvik; jeg ble beordret dit, for de trengte hjelp, forteller sykepleier Kristine Hansen fra Plurdalen i «For slukte lanterner» av Dag Skogheim. Hun arbeidet ved Talvik på Mo helt fra det ble opprettet. – Noen få av pasientene fra tvangsevakuerte Honningsvåg og Talvik tuberkulosehjem kom nok til oss, men det var bare noen få av dem tilbake. I den første tiden følte pasientene en kald gufs mot seg når de kom utenfor gjerdet. Folk var redd for å bli smittet av tuberkulose. Jeg tror neppe at noen av pasientene brydde seg om det. De var jo ikke kommet av egen vilje, men for å få hjelp. Jeg hørte aldri noen av pasientene beklage seg. Vi sykepleiere var opptatt med arbeidet natt og dag. Det var tungt, det var så tungt at jeg nesten må si jeg holdt på som en arbeidshest den gangen, men jeg var sterk, kom av sterke folk, og som sykepleie hadde jeg vært med på så mye gjennom årene. På Talvik hendte det at pasientene måte bæres. Da måte de holde seg fast i meg, og børa kunne nok være både 60 og 70 kilo. (…)
På kvinnebrakka var det sikkert 30-35 pasienter, de to andre brakkene hadde nok 40-45 pasienter hver. Alle barn lå på kvinnebrakka. Jeg var på Talvik i tolv, tretten år. Aldri ble det snaket om den forferdelige høsten 1944. De skydde helt å snakke om det, og ingen plaget dem med å spørre.Minnene satt dypt
Sykepleier Ingeborg Møllersen fra Rana arbeidet en kort tid ved Talvik, men minnene satt dypt i henne da hun fortalte til Dag Skogheim:- Jeg beundret dem og beundrer dem den dag i dag. Til Talvik her i Mo i Rana kom de etter alt de hadde gjennomlevd. Der var det så primitivt. Maten måtte bæres i store kjørel mellom kjøkkenet og avdelingen da jeg var der. Mange av pasientene var svært syke. Toraksoperasjoner ble gjort en dag hver uke. Da sto jeg og lyste for overlegen med lampe, sto på et slags stativ for å lyse slik at han kunne se skikkelig under operasjonen, for det var ikke montert lys nok. Overlegen vi hadde var meget dyktig, hadde vært ute under primitive forhold før.
taering

Behandling av en pasient på Kysthospitalet i Hagavik ved Bergen, trolig omkring første verdenskrig. Fra boka «Tæring» av Jan Karlsen og Dag Skogheim. Foto: Historisk mueum, Bergen

Tuberkulose
Tuberkulose («tæring») framkalles av tuberkelbakterien Mycobacterium tuberculosis, og reknes for å være den farligste av alle smittsomme sykdommer. Den blir spredt gjennom nysing og hosting, og kan være svært smittsom. En pasient kan smitte mellom 10 og 12 mennesker i året. Inkubasjonstida er oftest fra en til to måneder. Lenge fantes det ikke andre midler mot tuberkulose enn langvarige kuropphold og ulike omfattende lungeoperasjoner. Seinere gikk man over til å bruke antibiotika. Et stigende problem er at det fra tid til annen dukker opp tuberkelbakterier som er motstandsdyktige mot antibiotika.
Tre millioner mennesker dør årlig av tuberkulose i verden. Sykdommen er med andre ord langt fra utryddet. Fortsatt blir åtte millioner mennesker syke av tuberkulose hvert år, og tre millioner dør av sykdommen, de fleste i U-land. I mange U-land øker nå tuberkulose sterkt på grunn av AIDS-epidemien. Tuberkulose øker nå også i industriland på grunn av økende fattigdom blant enkelte befolkningsgrupper og på grunn av innvandring fra land med høy forekomst av sykdommen. Samtidig øker også andelen pasienter som har basiller som medikamenter ikke virker på.
I løpet av 1900-tallet døde  mer enn 290.000 nordmenn av tuberkulose, som lenge var vår folkesykdom nummer en. Bare i året 1945 døde det her i landet 1980 personer av sykdommen. Ei tid ble tuberkluosen nærmest rekna som utrydda her til lands, men fortsatt diagnostiseres nærmere 300 tilfeller av tuberkulose i Norge pr. år. Fortsatt dør pasienter av tuberkulose i Norge, fordi diagnosen ikke blir stilt i tide. Nær halvparten av de nye tilfellene er innvandrere. Tuberkulosekontroll blant innvandrere har vært vanskelig blant annet fordi det foreligger lite informasjon om sjuk dommen på deres morsmål.

5 kommentarer

Filed under Feature

5 responses to “Talvik – sykehuset som moværingene ikke ville ha

  1. Interessant lesning. Det er mye historie man normalt ikke får høre om.

  2. Jeg var forleden i Budapest der jeg ble kjent med en mann fra Alta. Vi kom i snakk om hospitalet, som etter hvert ble kallt Talvik. Han fortalte at en søster av han var der for behandling.

  3. Nå er ikke navnet på Journalisten som har skrevet artikelen med her. Det er Per Karstensen som har skrevet boka om Mo Sanitetsforening, og ikke Leif Alstadhaug.

  4. Begge mine foreldre var der, og selv – som naturlig positiv – måtte jeg dit flere ganger for å bli røntgenfotografert. En nifs opplevelse for en 3 åring i mørkt røntgenrom med ett rødt lys.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s