Hva i all verden er buffertering?

Dette intervjuet med forfatteren Stig Bang om det sær-ranske fenomenet buffertering ble i sin tid utført i samband med at Nordland Teater for meget lenge siden satt opp barnestykket «Fantastiske Faz», hvor såkalt buffertering ble sagt å inngå som et ikke uvesentlig kunstnerisk virkemiddel.

– Dette snakket om «tidenes største buffert»! Hva i all verden er dette slags tøv, Stig Bang?Buffertering – hain stei… En buffert er såvidt oss bekjent noe du finner på ei jernbanevogn, og dette er vel ikke noe man drar inn på Småscena og syner fram – for mindreårige – sjøl om det aldri så mye dreier seg om tidenes største? Hadde det enda dreid seg om idenes største koffert!

– Den klassiske, studentikose buffert, sier forfatteren Stig Bang ettertenksomt, idet han legger hakene i alvorlige folder. – Den klassiske, studentikose buffert ble praktisert på Mo på 1960-tallet. Senere dukket dette kulturelle særdraget opp i ulike eksilmiljøer, blant ranværinger i Bergen, Trondheim og Oslo, som et eksistensialistisk…

Nei, vet du hva! Dette går over vår forstand, og langt inn i ordførerens. Til saken, om man tør be.

– Nå. Altså, vår buffert er i grunnen noe helt annet. For å si det slik: når folk bufferterer, har de alltid en grunn til å gjøre dette. Vi har alle en buffert i magen. I det øyeblikk den slippes ut, står vi overfor en buffert. I stykket har bufferten en slags katarsis-funksjon, nær beslektet med primalskriket.

Nei, nå går det aldeles for vidt!

– Katarsis = renselse. Altså: I vårt stykke Fantastiske Faz har bufferten en renselses-funksjon. Verden ter seg forskjellig før og etter en buffert. Folka i stykket er ikke seg sjøl lik etter å ha gjennomført bufferteringen. Eller kanskje er det nettopp det de er… De står fram i ny ham, langt herligere enn deres gamle jeg.

Er dette over hodet noe oppsiktsvekkende?

– Jeg skal si deg en ting: en teaterbuffert med Nordland Teaters egne virkemidler vil bli noe ganske bemerkelsesverdig! Det unge (og hvorfor ikke også det gamle, egentlig?) publikum vil få en skarp, stram, nei sterk følelse av å være med på noe historisk.

Nå har oversetteren og forfatteren snakket seg varm, dessverre, får man nesten si:

– Til ungene vil jeg si: Buffert er fantastisk skøy. Og det er lett å lære. det er bare å gjøre det, så blir det buffert.

Vi er like klok, har vi på følelsen…

– Buffert lar seg egentlig ikke forklare. Men hvis ungene først har sett en buffert, har de såpass mer vett i skallen enn vi voksne at de får det til, hvis de orker å prøve seg på en buffert.
Kort sagt: Alle er vi buffertører, men bare når du er ganske liten er det enkelt å buffertere. Det vil si å slippe løs den skøye gærnskapen inni oss.

?

– Teaterstykkets Fantastiske Faz er en fenomenal felle-oppfinner: melkemannsnare med sviske-agn. Når fellene svikter, finnes kun en utveg: man tyr til en buffert!

I løpet av den siste utgytelsen har vi sneket oss til å slå opp i Aschehougs meget store konversasjonsleksikon: «Buffer(t) (eng.) (puffer), støtfanger med kraftige stålfjær, som anbringes ved enden av lokomotiver, jernbane- og sporvogner m.m. De normalsporede europeiske jernbanevogner har to b. i hver ende av vognen, en på hver side av koblingen. Eller brukes bare en (sentral) b. i hver vogn-ende, til dømes ved amerikanske jernbaner og enkelte smalsporbaner.»

Da herr Bang etter dette på nytt gjør mine til å skulle igang med ett eller annet, kaster vi gjentagne ganger demonstrative blikk på klokka. Vår tid er usedvanlig knapp. Han fatter det omsider, og intervjuet er over. Uten forsøk på utøvelse av buffert, gudskjelov.

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s